For en bedriten gjeng

Dette avslører homofobene nok en gang. Den amerikanske homofobi-organisasjonen National Organization for Marriage (NOM) har laget en reklamevideo for sine reaksjonære synspunkter og presentert skuespillere som ekte mennesker som er «bekymret» for utbredelsen og aksepten for homofili.

Det er alltid gøy når slike organisasjoner blir tatt med buksene nede, at hykleriet deres blir avlørt og de blir fullstendig avkledd. For folk flest er tanken på homofile ekteskap faktisk helt greit, men for de som tror at Gud har innstiftet ekteskapet mellom mann og kvinne som den eneste rette samlivsform mellom mennesker og andre trangsynte som ser på homofili generelt sett som «unaturlig» er det noe de tydeligvis vil ta ethvert middel i bruk for å hindre.

For en ufri og undertrykkende gjeng.

Skjønnheten og drittsekken

Hvis det virkelig er sant at Rihanna har vendt tilbake til Chris Brown etter at han banket henne gul og blå og rød og svart så følger det et beklagelig mønster i slike saker. Den mishandlede har vanskeligheter med å bryte ut av et ødeleggende forhold. Det kan gå måneder og til og med år før den som blir mishandlet klarer å bryte overtvert. Noen klarer det aldri.

Nå kan det jo hende at dette er et engangstilfelle, at det skjedde denne ene gangen og at det aldri vil gjenta seg, men all erfaring tilsier noe annet.

Hvordan noen kan ha noen postive følelser igjen for en annen person etter noe slikt virker svært, svært vanskelig å forstå, men det er som sagt mer enn nok presedens for at det er det. I hvert fall tror den mishandlede personen at følelsene fortsatt er der. Man sier til seg selv at partneren vil forbedre seg, at det ikke vil skje igjen osv.

Men det vil det.

Det var ikke bare det at han slo henne heller, men banket henne opp etter alle kunstens regler. Hun må da ha anmeldt han? Så vidt jeg skjønner så har hun det.

Hvis det blir rettssak bør hun vitne og hvis det bare blir samfunnstjeneste så bør det være som punsjingball for en verdensmester i boksing...

Enda en dame uten kjøtt på kroppen

Hvis jeg hadde truffet Charlotte Thorstvedt på gaten ville jeg ha gått i en vid sirkel rundt henne og lukket øyene i avmakt. Jeg ville så visst ikke ha blitt seksuelt stimulert. Det er sant, i hvert fall for meg: et pent ansikt er ikke nok. Dessuten er hun så sminket at det ikke er mulig å finne ut hvordan hun ser ut.

Charlotte skal lede programmet x-factor på tv2 i år. Jeg kommer ikke til å se på. Jeg så ikke på norsk mtv heller, uten at Charlotte har hovedskylden for det. I et samfunn som hevder at det tar aneroksia-problematikken alvorlig så er dette et underlig og skremmende skue. Jeg blir dårlig og har egentlig lyst å si enda mer, men holder klokelig kjeft. Kanskje tar jeg feil her, men bildene taler vel ganske mye for seg selv.

Fritt vilt under skjørtet

Da Emma Watson, som spiller Hermione i filmene om Harry Potter fylte atten følte hun at hun ble fritt vilt for alle, spesielt fotografer. En la seg ned på gaten og tok bildet av henne under skjørtet. Mange kristne følte også en sterk trang til å redde hennes udødelige sjel og sendte henne en masse bibler. De mente at hun hadde tatt ubotelig skade av å spille i den etter deres mening hedenske og satanistiske historien. Verden er et tragisk og morsomt sted.

Hun kan og bør le godt av dem alle, etter å ha tjent hundre millioner på rollen sin. Som en tilsynelatende fornuftig og jordnær jente ser hun nok også på alle idiotene med mer enn en viss overbærenhet, til tross for at de må være utrolig plagsomme.

Enda flere hysteriske reaksjoner

Linni Meister lærer bort stripping i Waschera på TV2 og det blir nær sagt selvfølgelig bråk.

- Gni deg mot stangen som om du blir tatt bakfra, sier hun og det blir bråk.

Åpenhet blir det bråk av i dagens samfunn. Det er ikke måte på hvilken moralsk panikk som åpenbarer seg. Det at unger så på programmet gjør det visst enda verre, av en eller annen grunn. Man kommer med det vanlige tullet, at samfunnet er oversexifisert, mens slike reaksjoner helt klart beviser akkurat det motsatte.

Det er også noen dager siden programmet ble sendt og det har ligget ute på nettsidene noen dager, men så plutselig er det en eller annen moralsk vokter som oppdager det og tullet begynner.

Min mening er at flere burde ha blitt tatt bakfra. Det er både sunt og naturlig og riktig, etter min mening.

Melodi Gran prix i kjoler og tykk sminke

Det eneste interessante med kvalifiseringen og også grand prix i sin helhet er kjoler og hvordan folk ser ut eller ikke med tykk sminke som skjuler deres egentlige utseende.

Det var en flott kjole og den som viste mest av lårene vant.

Låtene og utøvelsen var som vanlig elendig.

Intet nytt under solen.

Jeg gratulerer

Jeg slutter meg til de som gratulerer seg selv fordi Ulrikke Lund har sluttet å blogge. Det blir en overfladisk moteblogg mindre vi blir nødt til å holde ut den blotte eksistensen av. Jeg mener, med slike folk og slike skribenter så er det ikke rart at vårt overfladiske samfunn blir stadig mer overfladisk. Dette skal liksom være idealet til unge jenter?

Heldigvis finnes det unge jenter og til og med smellvakre og sexy unge jenter som bruker det de har under topplokket, og faktisk skriver svært så fornuftige ting og er svært så kritisk til forbrukerkulturen som har blitt så fremtredende i dag. Søppelblogging som det den gode Ulrikke bedrev hører faktisk bare hjemme et eneste sted: i den søppelkassen hun selv har havnet.

Ah, det gjorde godt å få det ut. Nå kan jeg gå videre til viktigere tema.

Busstur (III)

En jente sitter på bussen og pusser opp ansiktet, tar i bruk sitt lille lommespeil på en svært så ekspertmessig måte, og holder samtidig også konversasjonen med venninnene i gang. Man kan trygt slå fast at hun dominerer samtalen.

- Brillene lager faktisk en fordypning i nesen min. Det er så stygt, så veldig stygt. Jeg lurer på om jeg skal gå over til kontaktlinser, jeg vurderer akkurat det sterkt for tiden, men er veldig usikker. Øynene har en tendens til å se merkelige ut, hvis dere skjønner hva jeg mener.

Venninnene nikker og nikker. En av dem åpner munnen for å si noe, men rekker det aldri, før muntrasjonsrådet setter i gang igjen.

- Hanne er veldig stygg, er hun ikke? Sier hun retorisk. – Det er fælt å si det, men hun er rett og slett stygg som juling. Det er helt ubegripelig at hun vil gå omkring i full offentlighet slik hun ser ut. Jeg skjønner det ikke, skjønner det rett og slett ikke.

De andre nikker og neier, og forsikrer høytidelig jenta som pusser opp fasaden at slik er det.

- Jeg mener, hvis jeg hadde vært henne ville jeg ganske så visst ha tatt en plastisk operasjon så fort som overhodet mulig, og hun vil ikke engang vurdere det.

Det er på dette tidspunkt jeg skrur av, at jeg rett og slett stenger ørene for utvendige lyder, og ikke tør tenke tanken på hvordan samtalen vil utvikle seg i de tre kvarterene som gjenstår av bussturen.

Jeg slo igjen

Hun dukket opp hos oss i dag med et blått øye, og en brennende stahet i blikket. Vi gjenkjente denne jenta. Hun hadde vært en fremmed for oss den siste tiden, men nå hadde hun helt klart funnet tilbake til seg selv. Etter et øyeblikks stillhet spurte vi forsiktig hva som hadde skjedd.

Han slo meg, svarte hun. Og jeg slo igjen. Jeg slo alt jeg kunne, og så samlet jeg sammen sakene mine og dro. Han lå fortsatt der og jamret seg som en baby da jeg stod i døren og tok en siste kikk på han.

En enorm lettelse fylte oss og vi fikk nesten tårer i øynene. Vi nikket og smilte og sakte men sikkert så smilte hun også. Det blir en skikkelig fest i kveld. Det betyr ikke noe at det er en ukedag eller noe. Vi vil komme sent på jobb alle mann og kvinner i morgen. Gleden er som en sang i oss. Jeg tror jeg aldri riktig har skjønt det uttrykket før i det øyeblikket.

Det er verdt en fest, en skikkelig vill og gal fest.

Å bli gift

Det er ikke vanskelig å bli gift. Hvis man ønsker det eller tror man ønsker det, hvis man ønsker å oppfylle drømmen om «kjernefamilien», slik de fleste mennesker i dag tror de har så er det ikke noe problem i det hele tatt. Når propagandaen i dag forteller dem at dette er en av få beviser på lykke, så ønsker de fleste det.

Man kan gå aktivt inn for det. Noen få falske ord i ny og ne til den som for tiden er din partner og du får han eller henne i garnet lett nok. «A few kind words and a gun», for å sitere Al Capone. Man kan også sørge for å bli gravid eller sørge for at partneren blir gravid, men dette fungerer slett ikke alltid.

De fleste glir dog bare inn i det, uten noen bevisst tanke, fordi det er noe «alle gjør». Jeg har sett dette skje ganske så mange ganger etter hvert, både med kjente og ukjente. De tror de har funnet den fullkomne lykke eller lagt gullegget, komplettert livet sitt og oppdager ikke før noen måneder senere hvilken livsløgn de har latt seg lure av og da sitter de i garnet, enten på den ene eller andre måten. Da er det for sent for de fleste. De våger ikke å trekke seg ut, og de blir sittende i gjørmen i flere tiår framover, før de tilsutt blir så bitre at de slutter å bry seg om familien og vennekretsens fordømmelse, og endelig bryter ut. Da er de feite førtiåringer og har gått glipp av minst tjue år av livet. Og noen klarer det aldri, og kaster bort hele sitt voksne liv.

Ekteskapet eller monogami overhodet er stort sett religionens oppfinnelse, et forsøk på å temme seksualiteten og villskapen i mennesket, å institusjonalisere følelser og lidenskap, så og si. Det bør ikke forveksles med noen naturlige og ekte aktiviteter.

Slutten på et ødeleggende forhold

Min kamerats tidligere venninne ringte han enda en gang i går. Hun gjentok essensen i sine tidligere henvendelser om at hun savnet han og ønsket at de skulle flytte sammen igjen. Han gjentok sitt rungende nei til det, at han slett ikke hadde noe ønske om å vende tilbake til et ødeleggende forhold som engang lignet det de hadde hatt.

Da, omsider begynte hun å true, begynte hun å bli skikkelig ubehaglig, slik vi som stod rundt kameraten vår for så vidt hadde ventet. Vi hadde levd med henne i nesten like stor som han hadde og ble ikke overrasket. Hun sa at hun ville gå til politiet og beskylde han for voldtekt, at han skulle få svi for at han avviste henne. Venninnene hennes ville støtte henne, sa hun. Han skulle få svi.

Vår kamerat behold fatningen selv om det var vanskelig. Det var på det tidspunktet han spilte av hele samtalen han hadde tatt opp. Han opplyste om at han ville anmelde henne for trakassering hvis hun ikke lot han være i fred og håpet at dette var det siste han hørte fra henne.

Jenta hadde en gammeldags fasttelefon. Vi hørte tydelig klikket da hun la på og stillheten etterpå. Vi kikket på hverandre, på vår kamerats skjelvende skikkelse. Det var over. Vi håper inderlig at det er over.

Mira Craig danser naken i stuen min

Vel, nesten og så godt som. Hun svinger hoftene i dansen og det er masse naken hud der. Brystene faller nesten ut ganske så ofte, og hun stirrer på deg med de knallblå øynene sine, i full størrelse på min 42 tommers store tv-skjerm... og ler hele veien til banken, antar jeg.

Nå er jo Mira endel flinkere til å synge og har bedre melodier enn de fleste andre vakre syngedamer, men ville hun ha nådd så langt, så fort uten å ha utseendet til de grader med seg?

Absolutt ikke.

Det er en annen norsk dame som også har blitt verdenskjent nylig ved å ha brystpartiet i orden, en jeg ikke gidder å huske navnet på, men som ganske sikkert også danser naken på min 42 tommer store tv-skjerm.

For ordens skyld: Menn får også helt klart platekontrakt eller lansering på grunn av sitt utseende, sin "sex-appeal".

Generelt sett: Det blir bare mer og mer vanlig at mangel på kvaliteter teller mer enn kvaliteter i dagens verden.

Phil Collins i Genesis har ganske så riktig uttalt at de aldri ville ha fått platekontrakt i dag. De har simpelthen ikke utseendet med seg. Da de slo igjennom, gjorde de det i kraft av sin musikk, i en kort tidsperiode der kunstneriske kvaliteter og et reflektert verdensyn faktisk talte mer enn naken hud når det gjaldt å selge plater.

Jeg liker å se på Mira Craig, jeg, liker å ha henne i stuen, men det er helt andre lyster enn musikksmak som er grunnen til det.

Busstur (II)

En jente snakker med fire gutter på bussen. En sitter ved siden av henne i baksetet. De andre litt foran.

Jeg har store muskler til å være jente, insisterer hun. Kjenn på dem da. Vær så snill.

En av guttene klemmer til og jenta gir fra seg et smerteskrik.

Er det noe mål for en jente å ha muskler da? Spør en av guttene med et stort glis.

Men jeg har store muskler til å være jente, insisterer jenta. Kjenn igjen nå, fort, mens jeg fortsatt kan holde dem spent.

Jenta prater videre. Hun har en høy, men mørk, skjærende stemme. Så, plutselig hopper hun videre til neste tema:

Jeg skal få lagt inn silikon, erklærer hun.

Hun venter, men ingen av guttene kommenterer det og hun tar sats.

Silikon, sier hun. Størrelse 75. Ikke det at jeg har behov for det, siden jeg har store bryster fra før, men jeg har bare lyst til å gjøre det bare for å gjøre det.

DU har ikke store bryster, gliser en av guttene.

Det har jeg da? Stemmen blir enda mer skjærende og hun er nesten på gråten. Bare kjenn på dem og du vil se at det stemmer. Bare kjenn på dem da.

Jeg ser det godt nok herfra jeg, sier en av guttene.

Kjenn på dem, ber jenta. Vær så snill og kjenne på dem. Du skal få et kyss. Alle som kjenner på dem skal få et kyss.

Og så mumler hun noe og den utrolige samtalen går i stå. Man hører at folk flytter seg i setene, og at de tre andre guttene flytter seg bak til jenta. Hele bussen hører lyden av kyssene og de fornøyde sukkene hennes.

Like etter går hun av bussen, kortpustet og med en tydelig glød i kinnene, og alle de fire guttene følger henne ut.


Kjønnsrollemønsteret har garantert overlevd kvinnefrigjøringen.

Busstur

På en buss sitter en guttegjeng og en jentegjeng. På hvert sitt utvalgte territorium utveksler de tanker, gullkorn om kjærligheten, livet og tilværelsen.

En gutt viser stolt fram sin nye mobiltelefon. Den har diverse avanserte funksjoner og er visstnok unik, er ettersigende noe helt nytt som aldri har vært på markedet før i dette øyeblikk.

En jente sitter der med fire plastposer foran seg og eksponerer med glødende kinn sine fire par med nye sko til sine venninner. Hun hadde egentlig bare tenkt å kjøpe to par, men alle fire parene var så fine, og hun fant det hjerterått å måtte velge mellom dem.

Praten går sin gang i begge gruppene, men det blir ikke egentlig sagt stort.

Tvert om. Jeg vil påstå at det i to gruppene ikke fremkom noe som engang ligner en dypsindig tanke på hele den timeslange turen. Det var en glimrende studie i likegyldighet, for de som måtte like det. Jeg tar denne bussen ofte, og lytter gjerne, i mangel av å ha noe å gjøre til de forskjellige samtalene rundt meg, og jeg drømmer meg vekk. Kjøpet av min nye bærbare pc kommer nærmere og nærmere. Når den er på plass på fanget mitt vil jeg ha noe å gjøre hver gang jeg sitter på bussen uten en fornuftig tanke i hodet.

Veldreid ung dame på byen

Hun har store bryster og brede hofter, spenstige lår og et livfullt glimt i øyet. Brystene er ikke falske heller. De duver og danser noe aldeles for jævlig der de henger fritt under blusen. Hun har ikke solt seg på solstudio og har ikke vært på påskefjellet (før påske). Huden er naturlig og hun har brukt minimalt med sminke. Vi stirrer på henne som om vi ikke riktig kan tro våre egne øyne.

Hun ankommer ett av byens bedre dansesteder i syvtiden og i samme øyeblikk som hun trer over dørstokken har hun et halsende kobbel av pesende hunder etter seg (undertegnede inkludert).

Køen av de blant oss som ønsker å danse med henne (og sikle nedover skulderen hennes) er lang og voksende kvelden igjennom. Mens den er omtrent ikke-eksisterende når det gjelder jenta som kom sammen med henne.

Smellfine og tvers igjennom ordinære jenter er ofte sett i tospann offentlig. Spør ikke meg hvorfor. Det er en evig gåte. Kanskje fordi begge jentene ønsker å skinne i hverandres selskap.

Eller kanskje akkurat disse to rett og slett er gode venner, hva fan vet jeg?

Dansegulvet er fullt, spesielt hver gang vår venninne tar seg bryet med å svinge seg. Det er tett og fett i sanne betydninger av ordene. Hun smiler til oss alle. Det er i hvert fall det vi innbiller oss. Virkeligheten er nok en ganske annen. Man kan drukne i de øynene (og man gjør det). Når hun sitter ved bordet sitt, det lille tomannsbordet med sin venninne har hun sitt fulle hyre med å avvise køen av beilere, som ønsker å «danse» med henne.

Smilet begynner å falme i løpet av kvelden. Noen ganger, innimellom frykter de som følger henne med sultne øyne at det til og med kan slukne, og kald frykt griper oss alle, og noen av oss lar henne i fred - en stund.

Kvelden raser av gårde. Vi danser med henne i tur og orden. Vi er jegerne og hun er byttet. Det er gøy dette, å kjenne blodet bruse og hjertet hamre i brystet, å føle at forelskelsen legger seg som et obskurt slør over tankene. Noen danser med henne flere ganger, men hun lar aldri noen komme innpå seg - ikke en eneste gang. Kvelden raser av gårde. Jeg hører mørke og lyse pese og gryntelyder fra et avlukke på toalettet. Om det er på dame- eller herretoalettet vet jeg ikke sikkert. Slike fakta blir gjerne utflytende et stykke ut i en våt kveld. Det er en uidentifiserbar hannhund og venninnen til vår venninne. Det er i hvert fall den gjengse oppfatning. Det blir dog gjort opptil flere veddemål på grunn av en viss uenighet rundt dette tema.

Kvelden ender, slik kvelder gjerne gjør. Den vakre jenta med det slitte smilet drar hjem alene. Det gjør også bortimot samtlige av de andre tilstedværende, undertegnede inkludert.

Kjønnsrollemønsteret har definitivt overlevd kvinnefrigjøringen.