Mestergrunderen

Idar Vollvik klarte først å få minst en milliard kroner på «bok». Deretter klarte han, i løpet av relativt kort tid å tape dem igjen. Han var tilsynlatende fantastisk til å bygge opp et selskap, men som børsspekulant og investor stinket han.

Jeg kan knapt forestille meg engang hva jeg skulle ha brukt en milliard kroner til, selv om jeg har en liste som dekker deler av beløpet. Man kunne for eksempel produsert tjue mer enn brukbare helaftens spillefilmer for eksempel og likevel hatt til salt i grøten. Alle ens drømmer avhengig av økonomiske realiteter for å bli virkelighet ville lett ha blitt oppfylt. Man hadde ikke behøvd å ha tatt av mer enn en brøkdel av rentebeløpet i året en gang. Man kunne til og med ha sløst en hel masse uten at man merket det. Vollvik burde ha fått en pris som tidenes mestersløser, selv om det også finnes andre på den lsiten.

Det hele er uvirkelig. Jeg har ikke særlig sans for hele opplegget, for en verden der en slik resurssløsing er mulig, men jeg må jo si jeg har en viss sans for måten han takler det på. I intervjuene virker han, til tross for den åpenbare, til dels praktfulle galgenhumoren ganske så frisk og rask. Mange ville ha hoppet, etter en slik berg og dalbane tur.

Våken

Jeg har hatt en skikkelig langvarig influensa, med oppblåst skalle og tette kanaler nær sagt overalt og var borte fra jobben nesten en måned. Men til tross for min vedvarende ubehagelige tilstand opplevde jeg en form for våkenhet som gjerne blir vanskelig når man lever et ni til fire liv. Det ble slags ekstra ferie, til tross for det betydelige ubehaget. Etter tre dager på jobben føler jeg nå sterkt at jeg er i ferd med å sovne igjen. Uttrykket «lediggang er roten til alt ondt» er helt klart noe skikkelig sludder. Det er når man har god tid, til å tenke og leve, og generelt sett gjøre veldig mye det man lyster at man har det bra, at man kan leve livet. Dette har vært en selvfølge for meg ganske så lenge nå, men i samfunnet for øvrig virker det som om det er en dårlig skjult hemmelighet.

Jeg våknet fra en slags dyp søvn igjen, til tross for at jeg slet med høy feber og bankeskalle store deler av fraværsperioden. Men det tok fryktelig kort tid før jeg kom inn i rutinen igjen, på min nåværende ni til fire tilværelse. Det føles fælt. Til tross for at jeg er veldig bevisst på mekanismene som råder på dette området merker jeg at jeg glir hjelpeløst tilbake i en slags dvalelignende tilværelse.

Motoren med stor M

Mange lurer på hva som er motoren i næringslivet, hva som får det til å fungere, så å si, både her til lands og i utlandet. Det har blitt gjort store (og dyre) avhandlinger og undersøkelser på feltet, men få eller ingen konklusjoner har åpenbart seg.

Jeg har forklaringen med stor F, en som inkluderer og overgår alle andre dyre utredninger.

Det er kaffen. Kaffen får folk til å holde seg våkne og gir dem energi til å stå løpet hele dagen, dag etter dag, får dem til holde ut en drittkjedelig tilværelse uten å sovne. Nå er det de som påstår at de trives i jobben og at den er interessant og givende, men jeg kjøper ikke den. Noe må de jo si for å rettferdiggjøre ovenfor seg selv og andre at de kaster bort mesteparten av dagen, hver eneste dag, unntatt Helgen. Et unntak fra denne regelen er vel de som er så gjennomstresset at de ikke får sove, selv ikke om natten. For disse menneskene gjør Kaffen bare alt verre og de må vel dope seg ned istedenfor å dope seg opp. Noen gjør begge deler, avhengig av hvilke tidspunkt på dagen det er.

Jeg sverger til Kaffen. Og Frukt. Det gamle Sukker- og Koffeinrushet slår sjelden feil. Kaffen er svaret. Den gjør at næringslivet og de som slaver der holder det gående. Kanskje burde kaffe forbys? Jeg mener det. Da ville alle sovnet på jobben istedenfor å kjempe for å holde seg våken gjennom en vanvittig, tvers igjennom kjedelig dag.

En seng. En seng ville vært en kjempegod ide. Sengen burde vært obligatorisk på ethvert respektabelt kontor.

Bryllup

Jeg leste tilfeldigvis på TV2s tekst-tv sider at to kjendiser hadde giftet seg. Be meg ikke om spesifikke detaljer. Mesteparten av det som stod der gikk meg hus forbi. Det bare svømte forbi øynene mine som den møkka det var.

Men en ting, ett lite faktum festet seg: Jeg kjente ikke et eneste av navnene der. Verken navnet på bruden, brudgommen eller en eneste en på den betydelige gjestelisten var kjent for meg. Jeg la merke til at programlederen av Lydverket på nrk ble sitert på at det hadde vært et riktig vakkert bryllup, men jeg husker ikke navnet hennes heller, (og programmet er for øvrig helt elendig).

Jeg satt der i noen sekunder og så plutselig brøt et bredt smil fram rundt munnen min. Det faktum at alle navnene og hvem disse menneskene var, var bortimot totalt ukjent for meg er definitivt grunn god nok til å juble. Jeg er sikkert på at alle som er svært så opptatt av slike uvesentligheter, av sosietetsstoff kan navnene på samtlige. Men jeg er helt grønn der og aldri har det å være helt blank i noe føltes så godt.

En liten detalj i den store sammenhengen, men gledelig, svært gledelig. Det er slike ting som dette som lyser opp i hverdagen.

Å bli gift

Det er ikke vanskelig å bli gift. Hvis man ønsker det eller tror man ønsker det, hvis man ønsker å oppfylle drømmen om «kjernefamilien», slik de fleste mennesker i dag tror de har så er det ikke noe problem i det hele tatt. Når propagandaen i dag forteller dem at dette er en av få beviser på lykke, så ønsker de fleste det.

Man kan gå aktivt inn for det. Noen få falske ord i ny og ne til den som for tiden er din partner og du får han eller henne i garnet lett nok. «A few kind words and a gun», for å sitere Al Capone. Man kan også sørge for å bli gravid eller sørge for at partneren blir gravid, men dette fungerer slett ikke alltid.

De fleste glir dog bare inn i det, uten noen bevisst tanke, fordi det er noe «alle gjør». Jeg har sett dette skje ganske så mange ganger etter hvert, både med kjente og ukjente. De tror de har funnet den fullkomne lykke eller lagt gullegget, komplettert livet sitt og oppdager ikke før noen måneder senere hvilken livsløgn de har latt seg lure av og da sitter de i garnet, enten på den ene eller andre måten. Da er det for sent for de fleste. De våger ikke å trekke seg ut, og de blir sittende i gjørmen i flere tiår framover, før de tilsutt blir så bitre at de slutter å bry seg om familien og vennekretsens fordømmelse, og endelig bryter ut. Da er de feite førtiåringer og har gått glipp av minst tjue år av livet. Og noen klarer det aldri, og kaster bort hele sitt voksne liv.

Ekteskapet eller monogami overhodet er stort sett religionens oppfinnelse, et forsøk på å temme seksualiteten og villskapen i mennesket, å institusjonalisere følelser og lidenskap, så og si. Det bør ikke forveksles med noen naturlige og ekte aktiviteter.

Ting å gjøre i Bergen når man er død

«Treat them like shit, son. Treat them like shit, and they come running».

Man kan gå ut og danse hver kveld.
Man kan gå ut og drikke hver kveld.
Saft altså.
Man kan ta seg en tur i parken om kvelden.
Man kan sette et skudd.
Man kan til og med gå i parken om dagen.
Man kan lese avisene.
Et fryktelig gjøremål.
Men noen må jo lese avisene også.
Eller ikke.
Man kan være ordfører og kaffekonge.
Og ikke ane hva man gjør.
Man kan drikke kaffe.
Man kan gå på Brannkamper.
Jeg liker Brann.
Man kan hoppe i havet.
Jeg liker havet.
Jeg liker dets dype dyp og svarte vann.
Man kan gå på kino.
Man kan se alle møkkafilmene.
Man kan valse igjennom dem som møkk.
De gode filmene viser man ikke på Bergen Kino.
Unntatt når de ansatte der.
Har en dårlig dag på jobben.
Man kan jobbe.
Man kan sove seg igjennom halve dagen.
Man kan gå i skogen.
Skogen er ikke Bergen.
Man kan vandre under Månen.
Månen er ikke Bergen.
Månen er ikke noe.
Bare Månen.
Man kan leve i Bergen.
Selv om det er vanskelig.
Selv om det er bortimot umulig.
Jeg liker Bergen.
Men skulle gjerne vært den foruten.
Det er masse ting å gjøre i Bergen.
Når man er død.

Legg gjerne til din egen tekst her.