En gjeng likegyldige slappfisker

Glødende Glo har delvis satt fingeren på noe som er svært utbredt i dag, nemlig medias slappe holdning når det gjelder å komme til bunns i nyhetene.

Hun viser hvordan en kort artikkel skrevet av Lars Akerhaug i Dagbladet om Michelle Obama og Carla Bruni-Sarkozy inneholder minst tre skrivefeil, feil som ennå ikke er rettet. Men dette er bare det synlige isfjellet, et eksempel på hvor lite media og medias journalister bryr seg om å få fakta riktig før de publiserer en nyhet.

I dag kommer nyheter innom desken til en gitt journalist og han eller hun bruker noen minutter på den før de sender den videre. Som oftest bare oversetter de en melding fra internasjonale nyhetsbyråer uten å sjekke dens riktighet, uten å skjenke det en eneste tanke.

Selv når de selv skriver en nyhet fra grunnen av undersøker de knapt saken, men bruker knapt mer enn en formiddag før de sender den videre, en praksis som de forskjellige redaktørene både godtar og åpenbart oppmuntrer. Jeg kjenner en del til dette, da jeg har vært innom avismiljøet og også kjenner folk som jobber der.

Mens for eksempel en freelance kan jobbe med en sak i ukevis og bli fortalt at saken ikke er holdbar og ikke har blitt sjekket grundig nok taler praksisen i et gitt mediahus et helt annet språk.

Media er i dag nærmest totalt uetterrettelig og like troverdig.

Enda en dame uten kjøtt på kroppen

Hvis jeg hadde truffet Charlotte Thorstvedt på gaten ville jeg ha gått i en vid sirkel rundt henne og lukket øyene i avmakt. Jeg ville så visst ikke ha blitt seksuelt stimulert. Det er sant, i hvert fall for meg: et pent ansikt er ikke nok. Dessuten er hun så sminket at det ikke er mulig å finne ut hvordan hun ser ut.

Charlotte skal lede programmet x-factor på tv2 i år. Jeg kommer ikke til å se på. Jeg så ikke på norsk mtv heller, uten at Charlotte har hovedskylden for det. I et samfunn som hevder at det tar aneroksia-problematikken alvorlig så er dette et underlig og skremmende skue. Jeg blir dårlig og har egentlig lyst å si enda mer, men holder klokelig kjeft. Kanskje tar jeg feil her, men bildene taler vel ganske mye for seg selv.

«man må bare gjennom det»

Det sier deltagerne på årets Frøken Norge konkurranse om å bli fotografert i undertøy.

Når man ser på de tjuefire deltagerne, hvordan de blir sminket og forberedt så får man bekreftet at alt som sies om slike konkurranser, om missekonkurranser er sant. De blir umenneskeligjort, omskapt til dukker uten kjøtt og blod. Kritikk mot slike arrangementer blir gjerne ikke gjentatt i dag, av en eller annen grunn, men jeg gjentar den gjerne. Det med at det ikke bare er utseendet som teller er jo stort sett bare løgn. Det eneste som teller utenom utseende er at man ikke skiller seg ut i negativ retning. Et slikt opplegg representerer et menneskesyn som blir mer og mer typisk og bare får meg til å koke, rett og slett. Det var galt da slike konkurranser først kom. Det er enda mer galt nå, på at de fortsatt får holde på. Og modellyrket er bare mer av det samme. Man skal være noe man ikke er. Man skal være noe upersonlig, være klærne, undertøyet, sminken og ikke det under all falskheten. Det som stadig kommer fram om modellyrket, om spisevegring og slikt gjør det bare enda verre. Dette skal de gjøre for resten av livet, og missekonkurranser er første steg.

En utmerket start.

Alt som blir sagt i negativ forstand om slike arrangementer er sant.

Hva skal man si om et samfunn som oppmuntrer unge, søte (veldig søte, men altfor magre) jenter til å gjøre slike ting?

Ikke noe veldig flatterende.

Den neste postkontormorderen?

Ari Behn har lagt ut på sitt korstog. Etter mange år fylt med ergrelser og frustrasjoner har han endelig fått nok, og er helt klart ustabil i følge en psykolog innleid av Le av Rør. Først skjellet han ut svigerfarens tidligere ansatt, fordi den tidligere ansatte uttalte seg negativt om kjære svigerfar. Så likte han ikke at Le av Rør rapporterte at han kysset en jente. Og nå misliker han at folk ikke liker navnene han gir barna sine. Hvor skal dette ende?

Man kan se det på mannen. Bekymringene har gjort han grå og furet. Folk med lignende frustrasjoner blir før eller senere voldelige, blir offer for det såkalte postkontorsyndromet, der stappfulle postkontor, der folk står tett som sardiner blir forvandlet til blodige svømmebasseng. En psykolog som ønsker å være anonym mener å kunne se tilsvarende symptomer hos Ari. Vil han gå inn i nærmeste våpenbutikk (eller låne svigerfars børse), gå til nærmeste postkontor og plaffe løs?

Bare tiden vil vise, men det er helt klart at alle oss som er opptatt av sosietetsstoff går spennende tider i møte.

Våken

Jeg har hatt en skikkelig langvarig influensa, med oppblåst skalle og tette kanaler nær sagt overalt og var borte fra jobben nesten en måned. Men til tross for min vedvarende ubehagelige tilstand opplevde jeg en form for våkenhet som gjerne blir vanskelig når man lever et ni til fire liv. Det ble slags ekstra ferie, til tross for det betydelige ubehaget. Etter tre dager på jobben føler jeg nå sterkt at jeg er i ferd med å sovne igjen. Uttrykket «lediggang er roten til alt ondt» er helt klart noe skikkelig sludder. Det er når man har god tid, til å tenke og leve, og generelt sett gjøre veldig mye det man lyster at man har det bra, at man kan leve livet. Dette har vært en selvfølge for meg ganske så lenge nå, men i samfunnet for øvrig virker det som om det er en dårlig skjult hemmelighet.

Jeg våknet fra en slags dyp søvn igjen, til tross for at jeg slet med høy feber og bankeskalle store deler av fraværsperioden. Men det tok fryktelig kort tid før jeg kom inn i rutinen igjen, på min nåværende ni til fire tilværelse. Det føles fælt. Til tross for at jeg er veldig bevisst på mekanismene som råder på dette området merker jeg at jeg glir hjelpeløst tilbake i en slags dvalelignende tilværelse.

Tide og utide

Ellers er det stort å ha virkelig god tid for tiden, å ikke «bekymre seg» for å ikke bruke en halvtime for lenge på frokosten, og generelt sett kose reva av seg og gjøre alt det man enn måtte ha lyst til hele dagen og natten. Fritid er slett ikke roten til alt ondt som noen onde tunger påstår, men selve nøkkelen til et rikt liv.

Man får tid til å gjøre alle de tingene man skulle ha gjort for seks hundre år siden. Man kan ligge å kose seg i sengen så lenge man vil eller i hvert fall til man blir stiv og støl. Man kan endelig fordype seg i stoff man ønsket å lese da Sokrates var ung mann. Jeg har tatt flere lange nattevandringer og turer dypt inn i villmarken allerede. Det er så altfor lenge siden sist. Hvis det er noe som har lidd siden jeg ble lønnsslave så er det det.

I det hele tatt: Store ting skjer for tiden.

Jeg skal ikke tilbake på jobb før første august og innen den tiden satser jeg på å ha vunnet så mye i poker at jeg slett ikke behøver å gå tilbake på jobb. Jeg har allerede vunnet to månedslønner og satser på å vinne hundre til etter frokost, eller i hvert fall til første august.

Motoren med stor M

Mange lurer på hva som er motoren i næringslivet, hva som får det til å fungere, så å si, både her til lands og i utlandet. Det har blitt gjort store (og dyre) avhandlinger og undersøkelser på feltet, men få eller ingen konklusjoner har åpenbart seg.

Jeg har forklaringen med stor F, en som inkluderer og overgår alle andre dyre utredninger.

Det er kaffen. Kaffen får folk til å holde seg våkne og gir dem energi til å stå løpet hele dagen, dag etter dag, får dem til holde ut en drittkjedelig tilværelse uten å sovne. Nå er det de som påstår at de trives i jobben og at den er interessant og givende, men jeg kjøper ikke den. Noe må de jo si for å rettferdiggjøre ovenfor seg selv og andre at de kaster bort mesteparten av dagen, hver eneste dag, unntatt Helgen. Et unntak fra denne regelen er vel de som er så gjennomstresset at de ikke får sove, selv ikke om natten. For disse menneskene gjør Kaffen bare alt verre og de må vel dope seg ned istedenfor å dope seg opp. Noen gjør begge deler, avhengig av hvilke tidspunkt på dagen det er.

Jeg sverger til Kaffen. Og Frukt. Det gamle Sukker- og Koffeinrushet slår sjelden feil. Kaffen er svaret. Den gjør at næringslivet og de som slaver der holder det gående. Kanskje burde kaffe forbys? Jeg mener det. Da ville alle sovnet på jobben istedenfor å kjempe for å holde seg våken gjennom en vanvittig, tvers igjennom kjedelig dag.

En seng. En seng ville vært en kjempegod ide. Sengen burde vært obligatorisk på ethvert respektabelt kontor.

Å bli gift

Det er ikke vanskelig å bli gift. Hvis man ønsker det eller tror man ønsker det, hvis man ønsker å oppfylle drømmen om «kjernefamilien», slik de fleste mennesker i dag tror de har så er det ikke noe problem i det hele tatt. Når propagandaen i dag forteller dem at dette er en av få beviser på lykke, så ønsker de fleste det.

Man kan gå aktivt inn for det. Noen få falske ord i ny og ne til den som for tiden er din partner og du får han eller henne i garnet lett nok. «A few kind words and a gun», for å sitere Al Capone. Man kan også sørge for å bli gravid eller sørge for at partneren blir gravid, men dette fungerer slett ikke alltid.

De fleste glir dog bare inn i det, uten noen bevisst tanke, fordi det er noe «alle gjør». Jeg har sett dette skje ganske så mange ganger etter hvert, både med kjente og ukjente. De tror de har funnet den fullkomne lykke eller lagt gullegget, komplettert livet sitt og oppdager ikke før noen måneder senere hvilken livsløgn de har latt seg lure av og da sitter de i garnet, enten på den ene eller andre måten. Da er det for sent for de fleste. De våger ikke å trekke seg ut, og de blir sittende i gjørmen i flere tiår framover, før de tilsutt blir så bitre at de slutter å bry seg om familien og vennekretsens fordømmelse, og endelig bryter ut. Da er de feite førtiåringer og har gått glipp av minst tjue år av livet. Og noen klarer det aldri, og kaster bort hele sitt voksne liv.

Ekteskapet eller monogami overhodet er stort sett religionens oppfinnelse, et forsøk på å temme seksualiteten og villskapen i mennesket, å institusjonalisere følelser og lidenskap, så og si. Det bør ikke forveksles med noen naturlige og ekte aktiviteter.

Ting å gjøre i Bergen når man er død

«Treat them like shit, son. Treat them like shit, and they come running».

Man kan gå ut og danse hver kveld.
Man kan gå ut og drikke hver kveld.
Saft altså.
Man kan ta seg en tur i parken om kvelden.
Man kan sette et skudd.
Man kan til og med gå i parken om dagen.
Man kan lese avisene.
Et fryktelig gjøremål.
Men noen må jo lese avisene også.
Eller ikke.
Man kan være ordfører og kaffekonge.
Og ikke ane hva man gjør.
Man kan drikke kaffe.
Man kan gå på Brannkamper.
Jeg liker Brann.
Man kan hoppe i havet.
Jeg liker havet.
Jeg liker dets dype dyp og svarte vann.
Man kan gå på kino.
Man kan se alle møkkafilmene.
Man kan valse igjennom dem som møkk.
De gode filmene viser man ikke på Bergen Kino.
Unntatt når de ansatte der.
Har en dårlig dag på jobben.
Man kan jobbe.
Man kan sove seg igjennom halve dagen.
Man kan gå i skogen.
Skogen er ikke Bergen.
Man kan vandre under Månen.
Månen er ikke Bergen.
Månen er ikke noe.
Bare Månen.
Man kan leve i Bergen.
Selv om det er vanskelig.
Selv om det er bortimot umulig.
Jeg liker Bergen.
Men skulle gjerne vært den foruten.
Det er masse ting å gjøre i Bergen.
Når man er død.

Legg gjerne til din egen tekst her.