Om røyking og røykere

Mitt spørsmål med enkelt svar er: bør man satse på en røyker som langvarig partner?

Å røyke er livsfarlig og fører til en tidlig død. Selv for de få som ved et mirakel overlever til gammel alder blir helsen kraftig redusert og gjerne ødelagt.

Hvis jeg, som mann i dag flyttet inn med en nittenårig røyker ville helsen til min kvinnelige partner være bortimot ødelagt før hun fylte førti. Hun ville hatt en hjertefunksjon og blodkarssystem som en sekstiåring. Lungene ville vært sterkt skadet og sjansene for kreft mangedoblet. Kols og emfysem ville ha vært nærmest garantert.

Nei takk.

Hvis jeg hadde vært dame og flyttet inn med nittenårig mann som røyker ville jeg ha vært en ørliten tanke bedre stilt, siden kvinner tåler det å stikke en giftpinne i kjeften enda dårligere enn menn, men ikke nevneverdig.

I tillegg har vi det totale fraværet av fornuft røykere demonstrerer, at de så lett lar seg utnytte av grådige løgnere som tobakkselskapene. Finnes det noen formildende omstendigheter her?

Absolutt ikke.

Skjønnheten og drittsekken

Hvis det virkelig er sant at Rihanna har vendt tilbake til Chris Brown etter at han banket henne gul og blå og rød og svart så følger det et beklagelig mønster i slike saker. Den mishandlede har vanskeligheter med å bryte ut av et ødeleggende forhold. Det kan gå måneder og til og med år før den som blir mishandlet klarer å bryte overtvert. Noen klarer det aldri.

Nå kan det jo hende at dette er et engangstilfelle, at det skjedde denne ene gangen og at det aldri vil gjenta seg, men all erfaring tilsier noe annet.

Hvordan noen kan ha noen postive følelser igjen for en annen person etter noe slikt virker svært, svært vanskelig å forstå, men det er som sagt mer enn nok presedens for at det er det. I hvert fall tror den mishandlede personen at følelsene fortsatt er der. Man sier til seg selv at partneren vil forbedre seg, at det ikke vil skje igjen osv.

Men det vil det.

Det var ikke bare det at han slo henne heller, men banket henne opp etter alle kunstens regler. Hun må da ha anmeldt han? Så vidt jeg skjønner så har hun det.

Hvis det blir rettssak bør hun vitne og hvis det bare blir samfunnstjeneste så bør det være som punsjingball for en verdensmester i boksing...

Enda en dame uten kjøtt på kroppen

Hvis jeg hadde truffet Charlotte Thorstvedt på gaten ville jeg ha gått i en vid sirkel rundt henne og lukket øyene i avmakt. Jeg ville så visst ikke ha blitt seksuelt stimulert. Det er sant, i hvert fall for meg: et pent ansikt er ikke nok. Dessuten er hun så sminket at det ikke er mulig å finne ut hvordan hun ser ut.

Charlotte skal lede programmet x-factor på tv2 i år. Jeg kommer ikke til å se på. Jeg så ikke på norsk mtv heller, uten at Charlotte har hovedskylden for det. I et samfunn som hevder at det tar aneroksia-problematikken alvorlig så er dette et underlig og skremmende skue. Jeg blir dårlig og har egentlig lyst å si enda mer, men holder klokelig kjeft. Kanskje tar jeg feil her, men bildene taler vel ganske mye for seg selv.

«man må bare gjennom det»

Det sier deltagerne på årets Frøken Norge konkurranse om å bli fotografert i undertøy.

Når man ser på de tjuefire deltagerne, hvordan de blir sminket og forberedt så får man bekreftet at alt som sies om slike konkurranser, om missekonkurranser er sant. De blir umenneskeligjort, omskapt til dukker uten kjøtt og blod. Kritikk mot slike arrangementer blir gjerne ikke gjentatt i dag, av en eller annen grunn, men jeg gjentar den gjerne. Det med at det ikke bare er utseendet som teller er jo stort sett bare løgn. Det eneste som teller utenom utseende er at man ikke skiller seg ut i negativ retning. Et slikt opplegg representerer et menneskesyn som blir mer og mer typisk og bare får meg til å koke, rett og slett. Det var galt da slike konkurranser først kom. Det er enda mer galt nå, på at de fortsatt får holde på. Og modellyrket er bare mer av det samme. Man skal være noe man ikke er. Man skal være noe upersonlig, være klærne, undertøyet, sminken og ikke det under all falskheten. Det som stadig kommer fram om modellyrket, om spisevegring og slikt gjør det bare enda verre. Dette skal de gjøre for resten av livet, og missekonkurranser er første steg.

En utmerket start.

Alt som blir sagt i negativ forstand om slike arrangementer er sant.

Hva skal man si om et samfunn som oppmuntrer unge, søte (veldig søte, men altfor magre) jenter til å gjøre slike ting?

Ikke noe veldig flatterende.

Fritt vilt under skjørtet

Da Emma Watson, som spiller Hermione i filmene om Harry Potter fylte atten følte hun at hun ble fritt vilt for alle, spesielt fotografer. En la seg ned på gaten og tok bildet av henne under skjørtet. Mange kristne følte også en sterk trang til å redde hennes udødelige sjel og sendte henne en masse bibler. De mente at hun hadde tatt ubotelig skade av å spille i den etter deres mening hedenske og satanistiske historien. Verden er et tragisk og morsomt sted.

Hun kan og bør le godt av dem alle, etter å ha tjent hundre millioner på rollen sin. Som en tilsynelatende fornuftig og jordnær jente ser hun nok også på alle idiotene med mer enn en viss overbærenhet, til tross for at de må være utrolig plagsomme.

Enda flere hysteriske reaksjoner

Linni Meister lærer bort stripping i Waschera på TV2 og det blir nær sagt selvfølgelig bråk.

- Gni deg mot stangen som om du blir tatt bakfra, sier hun og det blir bråk.

Åpenhet blir det bråk av i dagens samfunn. Det er ikke måte på hvilken moralsk panikk som åpenbarer seg. Det at unger så på programmet gjør det visst enda verre, av en eller annen grunn. Man kommer med det vanlige tullet, at samfunnet er oversexifisert, mens slike reaksjoner helt klart beviser akkurat det motsatte.

Det er også noen dager siden programmet ble sendt og det har ligget ute på nettsidene noen dager, men så plutselig er det en eller annen moralsk vokter som oppdager det og tullet begynner.

Min mening er at flere burde ha blitt tatt bakfra. Det er både sunt og naturlig og riktig, etter min mening.

Jeg gratulerer

Jeg slutter meg til de som gratulerer seg selv fordi Ulrikke Lund har sluttet å blogge. Det blir en overfladisk moteblogg mindre vi blir nødt til å holde ut den blotte eksistensen av. Jeg mener, med slike folk og slike skribenter så er det ikke rart at vårt overfladiske samfunn blir stadig mer overfladisk. Dette skal liksom være idealet til unge jenter?

Heldigvis finnes det unge jenter og til og med smellvakre og sexy unge jenter som bruker det de har under topplokket, og faktisk skriver svært så fornuftige ting og er svært så kritisk til forbrukerkulturen som har blitt så fremtredende i dag. Søppelblogging som det den gode Ulrikke bedrev hører faktisk bare hjemme et eneste sted: i den søppelkassen hun selv har havnet.

Ah, det gjorde godt å få det ut. Nå kan jeg gå videre til viktigere tema.

Busstur (III)

En jente sitter på bussen og pusser opp ansiktet, tar i bruk sitt lille lommespeil på en svært så ekspertmessig måte, og holder samtidig også konversasjonen med venninnene i gang. Man kan trygt slå fast at hun dominerer samtalen.

- Brillene lager faktisk en fordypning i nesen min. Det er så stygt, så veldig stygt. Jeg lurer på om jeg skal gå over til kontaktlinser, jeg vurderer akkurat det sterkt for tiden, men er veldig usikker. Øynene har en tendens til å se merkelige ut, hvis dere skjønner hva jeg mener.

Venninnene nikker og nikker. En av dem åpner munnen for å si noe, men rekker det aldri, før muntrasjonsrådet setter i gang igjen.

- Hanne er veldig stygg, er hun ikke? Sier hun retorisk. – Det er fælt å si det, men hun er rett og slett stygg som juling. Det er helt ubegripelig at hun vil gå omkring i full offentlighet slik hun ser ut. Jeg skjønner det ikke, skjønner det rett og slett ikke.

De andre nikker og neier, og forsikrer høytidelig jenta som pusser opp fasaden at slik er det.

- Jeg mener, hvis jeg hadde vært henne ville jeg ganske så visst ha tatt en plastisk operasjon så fort som overhodet mulig, og hun vil ikke engang vurdere det.

Det er på dette tidspunkt jeg skrur av, at jeg rett og slett stenger ørene for utvendige lyder, og ikke tør tenke tanken på hvordan samtalen vil utvikle seg i de tre kvarterene som gjenstår av bussturen.

Jeg slo igjen

Hun dukket opp hos oss i dag med et blått øye, og en brennende stahet i blikket. Vi gjenkjente denne jenta. Hun hadde vært en fremmed for oss den siste tiden, men nå hadde hun helt klart funnet tilbake til seg selv. Etter et øyeblikks stillhet spurte vi forsiktig hva som hadde skjedd.

Han slo meg, svarte hun. Og jeg slo igjen. Jeg slo alt jeg kunne, og så samlet jeg sammen sakene mine og dro. Han lå fortsatt der og jamret seg som en baby da jeg stod i døren og tok en siste kikk på han.

En enorm lettelse fylte oss og vi fikk nesten tårer i øynene. Vi nikket og smilte og sakte men sikkert så smilte hun også. Det blir en skikkelig fest i kveld. Det betyr ikke noe at det er en ukedag eller noe. Vi vil komme sent på jobb alle mann og kvinner i morgen. Gleden er som en sang i oss. Jeg tror jeg aldri riktig har skjønt det uttrykket før i det øyeblikket.

Det er verdt en fest, en skikkelig vill og gal fest.

Å bli gift

Det er ikke vanskelig å bli gift. Hvis man ønsker det eller tror man ønsker det, hvis man ønsker å oppfylle drømmen om «kjernefamilien», slik de fleste mennesker i dag tror de har så er det ikke noe problem i det hele tatt. Når propagandaen i dag forteller dem at dette er en av få beviser på lykke, så ønsker de fleste det.

Man kan gå aktivt inn for det. Noen få falske ord i ny og ne til den som for tiden er din partner og du får han eller henne i garnet lett nok. «A few kind words and a gun», for å sitere Al Capone. Man kan også sørge for å bli gravid eller sørge for at partneren blir gravid, men dette fungerer slett ikke alltid.

De fleste glir dog bare inn i det, uten noen bevisst tanke, fordi det er noe «alle gjør». Jeg har sett dette skje ganske så mange ganger etter hvert, både med kjente og ukjente. De tror de har funnet den fullkomne lykke eller lagt gullegget, komplettert livet sitt og oppdager ikke før noen måneder senere hvilken livsløgn de har latt seg lure av og da sitter de i garnet, enten på den ene eller andre måten. Da er det for sent for de fleste. De våger ikke å trekke seg ut, og de blir sittende i gjørmen i flere tiår framover, før de tilsutt blir så bitre at de slutter å bry seg om familien og vennekretsens fordømmelse, og endelig bryter ut. Da er de feite førtiåringer og har gått glipp av minst tjue år av livet. Og noen klarer det aldri, og kaster bort hele sitt voksne liv.

Ekteskapet eller monogami overhodet er stort sett religionens oppfinnelse, et forsøk på å temme seksualiteten og villskapen i mennesket, å institusjonalisere følelser og lidenskap, så og si. Det bør ikke forveksles med noen naturlige og ekte aktiviteter.

Busstur (II)

En jente snakker med fire gutter på bussen. En sitter ved siden av henne i baksetet. De andre litt foran.

Jeg har store muskler til å være jente, insisterer hun. Kjenn på dem da. Vær så snill.

En av guttene klemmer til og jenta gir fra seg et smerteskrik.

Er det noe mål for en jente å ha muskler da? Spør en av guttene med et stort glis.

Men jeg har store muskler til å være jente, insisterer jenta. Kjenn igjen nå, fort, mens jeg fortsatt kan holde dem spent.

Jenta prater videre. Hun har en høy, men mørk, skjærende stemme. Så, plutselig hopper hun videre til neste tema:

Jeg skal få lagt inn silikon, erklærer hun.

Hun venter, men ingen av guttene kommenterer det og hun tar sats.

Silikon, sier hun. Størrelse 75. Ikke det at jeg har behov for det, siden jeg har store bryster fra før, men jeg har bare lyst til å gjøre det bare for å gjøre det.

DU har ikke store bryster, gliser en av guttene.

Det har jeg da? Stemmen blir enda mer skjærende og hun er nesten på gråten. Bare kjenn på dem og du vil se at det stemmer. Bare kjenn på dem da.

Jeg ser det godt nok herfra jeg, sier en av guttene.

Kjenn på dem, ber jenta. Vær så snill og kjenne på dem. Du skal få et kyss. Alle som kjenner på dem skal få et kyss.

Og så mumler hun noe og den utrolige samtalen går i stå. Man hører at folk flytter seg i setene, og at de tre andre guttene flytter seg bak til jenta. Hele bussen hører lyden av kyssene og de fornøyde sukkene hennes.

Like etter går hun av bussen, kortpustet og med en tydelig glød i kinnene, og alle de fire guttene følger henne ut.


Kjønnsrollemønsteret har garantert overlevd kvinnefrigjøringen.

Busstur

På en buss sitter en guttegjeng og en jentegjeng. På hvert sitt utvalgte territorium utveksler de tanker, gullkorn om kjærligheten, livet og tilværelsen.

En gutt viser stolt fram sin nye mobiltelefon. Den har diverse avanserte funksjoner og er visstnok unik, er ettersigende noe helt nytt som aldri har vært på markedet før i dette øyeblikk.

En jente sitter der med fire plastposer foran seg og eksponerer med glødende kinn sine fire par med nye sko til sine venninner. Hun hadde egentlig bare tenkt å kjøpe to par, men alle fire parene var så fine, og hun fant det hjerterått å måtte velge mellom dem.

Praten går sin gang i begge gruppene, men det blir ikke egentlig sagt stort.

Tvert om. Jeg vil påstå at det i to gruppene ikke fremkom noe som engang ligner en dypsindig tanke på hele den timeslange turen. Det var en glimrende studie i likegyldighet, for de som måtte like det. Jeg tar denne bussen ofte, og lytter gjerne, i mangel av å ha noe å gjøre til de forskjellige samtalene rundt meg, og jeg drømmer meg vekk. Kjøpet av min nye bærbare pc kommer nærmere og nærmere. Når den er på plass på fanget mitt vil jeg ha noe å gjøre hver gang jeg sitter på bussen uten en fornuftig tanke i hodet.