Sportsklubben Brann og årets norske fotballsesong

I fjor laget jeg to tabeller: en der Brann vant serien og en der de ble nummer seks. Det er bare å slå fast at David Wathne, den slyngelen hadde rett.

I år tror jeg at Brann blir fra nummer seks og oppover til tre, og det er jeg egentlig helt fornøyd med. Steinar Nilsen er simpelthen en trener som trenger tid. Neste år vil Brann være tilbake helt i toppen.

Alt er egentlig på plass nå, med den nye bakromsspissen Cato Hansen. Med mindre nøkkelspillere blir skadet (igjen) så ligger alt til rette for en god sesong. De har en kjempegod keeper, en backrekke som snart bør være kjempegod (og slippe inn færre mål), en midtbane som savner sidestykke og en masse gode angripere, i det hele tatt: et godt sammensatt lag.

Jeg må også si hvilken fornøyelse det er å følge Steinar Nilsens pressekonferanser, helt fra han ga beskjed om at han hadde tatt jobben i Brann og til han presenterte Cato Hansen, spesielt når han er i godt humør. Journalistene har det også moro og det er sjelden, og det til tross for at de egentlig ikke får svar på de tøvete «spørsmålene» sine.

Han er også en spillutvikler av rang.

Til slutt må man minne om at Brann gjorde det helt elendig i treningskampene i 2007, det året de ble seriemester, og at de eneste gangene Brann har blitt seriemester er når lokale krefter har trent laget. Mons Ivar Mjelde og Oddvar Hansen klarte det umulige. Hvis noen andre skulle klare det vil det i sannhet være et mirakel.

Og så bør Norge og Sverige bli tidelt EM i 2016, slik at Brann Stadion endelig kan få en tilskuerkapasitet på over femti tusen.

Å bruke så mye resurser som det her er snakk om på noe slikt tullball som fotball er jo helt sinnssykt, men vi lever i en sinnssyk verden, der det aller meste går an, så da så.

Jeg skal søke om å få en milliard til min undervannsbane.

Årets eliteserietabell i november:

Fredrikstad
Svakstrøm
Torneborg
Vålerengen
Stabæk
Brann
Viking
Lyn
Tromsø
Odd
Bodø Glimt
Molde
Strømsgodset
Ålesund
Start
Sandefjord

Sist, men ikke minst må også nevnes signaturen Roald må gå, på bt.no sine fotballsider, som rett og slett er kjempemorsom.

Enda en militærparade

Nå skal slaget ved Alvøen for nesten to hundre år siden minnes. Det er visse mennesker som benytter enhver anledning til å feire militarismen og dette er enda en anledning der det moderne menneskets evne til massemord skal feires. Neste år skal Bergens gater nok en gang gjenlyde av kanonsalver. Det blir til og med skrytt av at noen av de opprinnelige kulene fortsatt eksisterer.

Hvor sinnssyk går det an å bli? Svaret er: mer enn nokså sinnssyk. I en verden der lydene av våpensalver og kanondrønn aldri er fjerntfra vår oppmerksomhet er det faktisk de som vil ha mer av det. Og når de ikke finner det nær seg i sin nåtid tar de det fra fortiden og planlegger for fremtiden.

I større land er det store parader med atomraketter og fly. I et mindre land som vårt må ildsjelene være noe mer oppfinnsomme. Men tanken bak er den samme: En feiring av krigen, av menneskehetens vanvidd.

Jeg antar at jeg ikke bør bli overrasket. I en verden som opphøyer folk som blir rik av å forgifte kloden og livet der, så er det ikke rart at massemordere får helteglorie.

Veldreid ung dame på byen

Hun har store bryster og brede hofter, spenstige lår og et livfullt glimt i øyet. Brystene er ikke falske heller. De duver og danser noe aldeles for jævlig der de henger fritt under blusen. Hun har ikke solt seg på solstudio og har ikke vært på påskefjellet (før påske). Huden er naturlig og hun har brukt minimalt med sminke. Vi stirrer på henne som om vi ikke riktig kan tro våre egne øyne.

Hun ankommer ett av byens bedre dansesteder i syvtiden og i samme øyeblikk som hun trer over dørstokken har hun et halsende kobbel av pesende hunder etter seg (undertegnede inkludert).

Køen av de blant oss som ønsker å danse med henne (og sikle nedover skulderen hennes) er lang og voksende kvelden igjennom. Mens den er omtrent ikke-eksisterende når det gjelder jenta som kom sammen med henne.

Smellfine og tvers igjennom ordinære jenter er ofte sett i tospann offentlig. Spør ikke meg hvorfor. Det er en evig gåte. Kanskje fordi begge jentene ønsker å skinne i hverandres selskap.

Eller kanskje akkurat disse to rett og slett er gode venner, hva fan vet jeg?

Dansegulvet er fullt, spesielt hver gang vår venninne tar seg bryet med å svinge seg. Det er tett og fett i sanne betydninger av ordene. Hun smiler til oss alle. Det er i hvert fall det vi innbiller oss. Virkeligheten er nok en ganske annen. Man kan drukne i de øynene (og man gjør det). Når hun sitter ved bordet sitt, det lille tomannsbordet med sin venninne har hun sitt fulle hyre med å avvise køen av beilere, som ønsker å «danse» med henne.

Smilet begynner å falme i løpet av kvelden. Noen ganger, innimellom frykter de som følger henne med sultne øyne at det til og med kan slukne, og kald frykt griper oss alle, og noen av oss lar henne i fred - en stund.

Kvelden raser av gårde. Vi danser med henne i tur og orden. Vi er jegerne og hun er byttet. Det er gøy dette, å kjenne blodet bruse og hjertet hamre i brystet, å føle at forelskelsen legger seg som et obskurt slør over tankene. Noen danser med henne flere ganger, men hun lar aldri noen komme innpå seg - ikke en eneste gang. Kvelden raser av gårde. Jeg hører mørke og lyse pese og gryntelyder fra et avlukke på toalettet. Om det er på dame- eller herretoalettet vet jeg ikke sikkert. Slike fakta blir gjerne utflytende et stykke ut i en våt kveld. Det er en uidentifiserbar hannhund og venninnen til vår venninne. Det er i hvert fall den gjengse oppfatning. Det blir dog gjort opptil flere veddemål på grunn av en viss uenighet rundt dette tema.

Kvelden ender, slik kvelder gjerne gjør. Den vakre jenta med det slitte smilet drar hjem alene. Det gjør også bortimot samtlige av de andre tilstedværende, undertegnede inkludert.

Kjønnsrollemønsteret har definitivt overlevd kvinnefrigjøringen.