En gjeng likegyldige slappfisker

Glødende Glo har delvis satt fingeren på noe som er svært utbredt i dag, nemlig medias slappe holdning når det gjelder å komme til bunns i nyhetene.

Hun viser hvordan en kort artikkel skrevet av Lars Akerhaug i Dagbladet om Michelle Obama og Carla Bruni-Sarkozy inneholder minst tre skrivefeil, feil som ennå ikke er rettet. Men dette er bare det synlige isfjellet, et eksempel på hvor lite media og medias journalister bryr seg om å få fakta riktig før de publiserer en nyhet.

I dag kommer nyheter innom desken til en gitt journalist og han eller hun bruker noen minutter på den før de sender den videre. Som oftest bare oversetter de en melding fra internasjonale nyhetsbyråer uten å sjekke dens riktighet, uten å skjenke det en eneste tanke.

Selv når de selv skriver en nyhet fra grunnen av undersøker de knapt saken, men bruker knapt mer enn en formiddag før de sender den videre, en praksis som de forskjellige redaktørene både godtar og åpenbart oppmuntrer. Jeg kjenner en del til dette, da jeg har vært innom avismiljøet og også kjenner folk som jobber der.

Mens for eksempel en freelance kan jobbe med en sak i ukevis og bli fortalt at saken ikke er holdbar og ikke har blitt sjekket grundig nok taler praksisen i et gitt mediahus et helt annet språk.

Media er i dag nærmest totalt uetterrettelig og like troverdig.

Hva galt har den stakkaren gjort?

Eller mannen som ble tatt for å knulle en støvsuger.

En forhatt mann

En mann som ble «tatt på fersken» mens han gjorde det med en støvsuger har blitt dømt til 90 dagers fengsel.

???

Du leste riktig. Fred L. Borchard, dommeren i saken mot 29-åringen Jason LeRoy Savage sa at Jason hadde brakt skam over sine hjemtrakter.

Når ble det ulovlig?

Man kan selvfølgelig le godt, sammen med Jay Leno og David Letterman og mesteparten av USA, men man bør ikke unngå å se den mer alvorlige siden av saken: at den gode Jason ble dømt for å ronke eller rettere sagt for å knulle en støvsuger.

«Han har innrømmet sexen», som om han var skyldig i noe.

Såret han kanskje støvsugerens følelser eller dens borgerrettigheter eller tilsvarende?

Det moderne samfunnet er helsprøtt.

Enda en dame uten kjøtt på kroppen

Hvis jeg hadde truffet Charlotte Thorstvedt på gaten ville jeg ha gått i en vid sirkel rundt henne og lukket øyene i avmakt. Jeg ville så visst ikke ha blitt seksuelt stimulert. Det er sant, i hvert fall for meg: et pent ansikt er ikke nok. Dessuten er hun så sminket at det ikke er mulig å finne ut hvordan hun ser ut.

Charlotte skal lede programmet x-factor på tv2 i år. Jeg kommer ikke til å se på. Jeg så ikke på norsk mtv heller, uten at Charlotte har hovedskylden for det. I et samfunn som hevder at det tar aneroksia-problematikken alvorlig så er dette et underlig og skremmende skue. Jeg blir dårlig og har egentlig lyst å si enda mer, men holder klokelig kjeft. Kanskje tar jeg feil her, men bildene taler vel ganske mye for seg selv.

Horemamma på vift

Kristin Davis kom til New York for å jobbe som børsmegler, men endte opp som horemamma med en eksklusiv kundeliste på ti tusen navn. Kundene, som svært ofte hadde svært spesielle ønsker tilhører de mektigste og rikeste mennene i og utenfor byen.

Sports, finans og mediafolk kom alle til bordellen hennes, til det beste lille horehuset på Wall Street, og lot firmaet de jobbet for betale regningene.

Kristin er i ferd med å utgi bok om sin virksomhet, og selv om de ti tusen navnene er utelatt fra boken så er det mange som er veldig nervøs. Kristin er ganske så forbannet og mener at hun ble behandlet dårlig. Hun ble dømt til tre måneder i fengsel og fikk inndratt 500 000 dollar, mens kundene stort slapp lett unna. Til tross for at hun ga kundelisten til statsadvokaten og mange kunder påviselig svindlet med regninger har ingenting skjedd.

Samfunnets gedigne dobbeltmoral slår til igjen, antar jeg.

Much ado about nothing

Svømmeren og den mangedobbelte olympiske mesteren Michael Phelps skaper enorme overskrifter for tiden etter at han ettersigende har blitt avbildet med en hasjpipe i munnen.

Blant annet DnBNor-sponsorsjef Jacob Lund er livredd for hva denne fæle handlingen kan få for all idrett. Hvis han hadde hatt noe å si i denne saken, så ville den fæle Phelps ha blitt sparket fra alle lag og alle sponsorer.

Jeg vil si at den fæle Jacob er ganske mye i utakt med dagens verden. Ingen bryr seg lenger. Dette ville vært en sjokkerende sak for ti år siden. Nå er det dagligdags. Illegale stoffer er som kjent ulovlige å bruke, men respekten for loven er heldigvis skral og stadig skralere. Dette kan nok fortsatt skade Phelps som idrettsutøver, fordi stoffer som er ulovlig etter loven også står på forbudslisten til WADA, det internasjonale dopingbyrået, men siden ingen kan bevise at han faktisk har brukt noe så slipper han nok unna med en smekk over fingrene.

Den neste postkontormorderen?

Ari Behn har lagt ut på sitt korstog. Etter mange år fylt med ergrelser og frustrasjoner har han endelig fått nok, og er helt klart ustabil i følge en psykolog innleid av Le av Rør. Først skjellet han ut svigerfarens tidligere ansatt, fordi den tidligere ansatte uttalte seg negativt om kjære svigerfar. Så likte han ikke at Le av Rør rapporterte at han kysset en jente. Og nå misliker han at folk ikke liker navnene han gir barna sine. Hvor skal dette ende?

Man kan se det på mannen. Bekymringene har gjort han grå og furet. Folk med lignende frustrasjoner blir før eller senere voldelige, blir offer for det såkalte postkontorsyndromet, der stappfulle postkontor, der folk står tett som sardiner blir forvandlet til blodige svømmebasseng. En psykolog som ønsker å være anonym mener å kunne se tilsvarende symptomer hos Ari. Vil han gå inn i nærmeste våpenbutikk (eller låne svigerfars børse), gå til nærmeste postkontor og plaffe løs?

Bare tiden vil vise, men det er helt klart at alle oss som er opptatt av sosietetsstoff går spennende tider i møte.

Jeg gratulerer

Jeg slutter meg til de som gratulerer seg selv fordi Ulrikke Lund har sluttet å blogge. Det blir en overfladisk moteblogg mindre vi blir nødt til å holde ut den blotte eksistensen av. Jeg mener, med slike folk og slike skribenter så er det ikke rart at vårt overfladiske samfunn blir stadig mer overfladisk. Dette skal liksom være idealet til unge jenter?

Heldigvis finnes det unge jenter og til og med smellvakre og sexy unge jenter som bruker det de har under topplokket, og faktisk skriver svært så fornuftige ting og er svært så kritisk til forbrukerkulturen som har blitt så fremtredende i dag. Søppelblogging som det den gode Ulrikke bedrev hører faktisk bare hjemme et eneste sted: i den søppelkassen hun selv har havnet.

Ah, det gjorde godt å få det ut. Nå kan jeg gå videre til viktigere tema.

Bryllup

Jeg leste tilfeldigvis på TV2s tekst-tv sider at to kjendiser hadde giftet seg. Be meg ikke om spesifikke detaljer. Mesteparten av det som stod der gikk meg hus forbi. Det bare svømte forbi øynene mine som den møkka det var.

Men en ting, ett lite faktum festet seg: Jeg kjente ikke et eneste av navnene der. Verken navnet på bruden, brudgommen eller en eneste en på den betydelige gjestelisten var kjent for meg. Jeg la merke til at programlederen av Lydverket på nrk ble sitert på at det hadde vært et riktig vakkert bryllup, men jeg husker ikke navnet hennes heller, (og programmet er for øvrig helt elendig).

Jeg satt der i noen sekunder og så plutselig brøt et bredt smil fram rundt munnen min. Det faktum at alle navnene og hvem disse menneskene var, var bortimot totalt ukjent for meg er definitivt grunn god nok til å juble. Jeg er sikkert på at alle som er svært så opptatt av slike uvesentligheter, av sosietetsstoff kan navnene på samtlige. Men jeg er helt grønn der og aldri har det å være helt blank i noe føltes så godt.

En liten detalj i den store sammenhengen, men gledelig, svært gledelig. Det er slike ting som dette som lyser opp i hverdagen.

Å bli gift

Det er ikke vanskelig å bli gift. Hvis man ønsker det eller tror man ønsker det, hvis man ønsker å oppfylle drømmen om «kjernefamilien», slik de fleste mennesker i dag tror de har så er det ikke noe problem i det hele tatt. Når propagandaen i dag forteller dem at dette er en av få beviser på lykke, så ønsker de fleste det.

Man kan gå aktivt inn for det. Noen få falske ord i ny og ne til den som for tiden er din partner og du får han eller henne i garnet lett nok. «A few kind words and a gun», for å sitere Al Capone. Man kan også sørge for å bli gravid eller sørge for at partneren blir gravid, men dette fungerer slett ikke alltid.

De fleste glir dog bare inn i det, uten noen bevisst tanke, fordi det er noe «alle gjør». Jeg har sett dette skje ganske så mange ganger etter hvert, både med kjente og ukjente. De tror de har funnet den fullkomne lykke eller lagt gullegget, komplettert livet sitt og oppdager ikke før noen måneder senere hvilken livsløgn de har latt seg lure av og da sitter de i garnet, enten på den ene eller andre måten. Da er det for sent for de fleste. De våger ikke å trekke seg ut, og de blir sittende i gjørmen i flere tiår framover, før de tilsutt blir så bitre at de slutter å bry seg om familien og vennekretsens fordømmelse, og endelig bryter ut. Da er de feite førtiåringer og har gått glipp av minst tjue år av livet. Og noen klarer det aldri, og kaster bort hele sitt voksne liv.

Ekteskapet eller monogami overhodet er stort sett religionens oppfinnelse, et forsøk på å temme seksualiteten og villskapen i mennesket, å institusjonalisere følelser og lidenskap, så og si. Det bør ikke forveksles med noen naturlige og ekte aktiviteter.

Trettiende april

For øvrig, når det gjelder den såkalte stille dagen i forbindelse med Virginia Tech massakren så er jeg enig med de som ikke som ikke vil være stille på den trettiende april, stille noen dager, av forskjellige grunner. Det der med ett minutts stillhet har aldri føltes annet enn idiotisk for meg. Det er så absolutt hykleri når man uttrykker sorg over bortgangen til vilt fremmede mennesker. Empati er viktig, viktigere enn noen gang i dagens verden, men ikke denne syke, oppblåste versjonen av det.

Dessuten er begravelser generelt sett til for de levende, ikke for de døde, tvert om sammenlignet med slik man liker å fremstille det i dag.

Busstur

På en buss sitter en guttegjeng og en jentegjeng. På hvert sitt utvalgte territorium utveksler de tanker, gullkorn om kjærligheten, livet og tilværelsen.

En gutt viser stolt fram sin nye mobiltelefon. Den har diverse avanserte funksjoner og er visstnok unik, er ettersigende noe helt nytt som aldri har vært på markedet før i dette øyeblikk.

En jente sitter der med fire plastposer foran seg og eksponerer med glødende kinn sine fire par med nye sko til sine venninner. Hun hadde egentlig bare tenkt å kjøpe to par, men alle fire parene var så fine, og hun fant det hjerterått å måtte velge mellom dem.

Praten går sin gang i begge gruppene, men det blir ikke egentlig sagt stort.

Tvert om. Jeg vil påstå at det i to gruppene ikke fremkom noe som engang ligner en dypsindig tanke på hele den timeslange turen. Det var en glimrende studie i likegyldighet, for de som måtte like det. Jeg tar denne bussen ofte, og lytter gjerne, i mangel av å ha noe å gjøre til de forskjellige samtalene rundt meg, og jeg drømmer meg vekk. Kjøpet av min nye bærbare pc kommer nærmere og nærmere. Når den er på plass på fanget mitt vil jeg ha noe å gjøre hver gang jeg sitter på bussen uten en fornuftig tanke i hodet.

La dem bli der

Av en eller annen utrolig merkelig grunn velger utallige mennesker å dra på fjellet i påsken. De oppsøker snø og kulde i ett ellers ganske så vårlig land, noe som er ganske så tullete bare det. I tillegg til dette må mange av dem reddes fra seg selv.

Det er det samme hvert år. En hel haug med fjols drar til fjells, og de må reddes ned igjen, eller de står værfast på en eller annen hytte til de kommer fremst i køen av de som har et skrikende behov for hjelp. Og så klager de attpå til over at redningsmannskapene ikke kommer fort nok. Er dette rasjonell oppførsel? Kan dette kalles fornuft i noen betydning av ordet? Nå hører jeg til de som mener at mennesker bør ta risker, at å la være å ta en risk er den største risken man kan ta, og at rasjonell oppførsel generelt sett er overvurdert, men å leke påsketurist i den norske fjellheimen er generelt sett bare tåpelig. I år, med det været man visste ville komme er det enda verre.

I år må enda flere enn vanlig gå på solstudio for å bevise at de har vært på fjellet i påsken, for, som et utested uttrykte det i en sleip annonse for noen år siden: Kom og vis hvor brun du har blitt. Jo da, det ligger veldig mye sosial prestisje i det å komme brun på jobben og på dansestedet etter påske.

Bør man bruke enorme resurser på å holde disse fjolsene i live? Mitt svar her er et klart nei. En gammel KLM-sketsj gjorde narr av fjellredningstjenesten og påsketuristene. Røde Kors hadde redusert bemanningen i fjellet kraftig. Mannen som ble intervjuet var den eneste igjen i Sør-Norge. Og så var det Kjell da, i Nord-Norge.

Slik burde det også ha vært. Bortsett fra at to i fjellredningstjenesten i påsken er egentlig to for mye.