Om røyking og røykere

Mitt spørsmål med enkelt svar er: bør man satse på en røyker som langvarig partner?

Å røyke er livsfarlig og fører til en tidlig død. Selv for de få som ved et mirakel overlever til gammel alder blir helsen kraftig redusert og gjerne ødelagt.

Hvis jeg, som mann i dag flyttet inn med en nittenårig røyker ville helsen til min kvinnelige partner være bortimot ødelagt før hun fylte førti. Hun ville hatt en hjertefunksjon og blodkarssystem som en sekstiåring. Lungene ville vært sterkt skadet og sjansene for kreft mangedoblet. Kols og emfysem ville ha vært nærmest garantert.

Nei takk.

Hvis jeg hadde vært dame og flyttet inn med nittenårig mann som røyker ville jeg ha vært en ørliten tanke bedre stilt, siden kvinner tåler det å stikke en giftpinne i kjeften enda dårligere enn menn, men ikke nevneverdig.

I tillegg har vi det totale fraværet av fornuft røykere demonstrerer, at de så lett lar seg utnytte av grådige løgnere som tobakkselskapene. Finnes det noen formildende omstendigheter her?

Absolutt ikke.

Skjønnheten og drittsekken

Hvis det virkelig er sant at Rihanna har vendt tilbake til Chris Brown etter at han banket henne gul og blå og rød og svart så følger det et beklagelig mønster i slike saker. Den mishandlede har vanskeligheter med å bryte ut av et ødeleggende forhold. Det kan gå måneder og til og med år før den som blir mishandlet klarer å bryte overtvert. Noen klarer det aldri.

Nå kan det jo hende at dette er et engangstilfelle, at det skjedde denne ene gangen og at det aldri vil gjenta seg, men all erfaring tilsier noe annet.

Hvordan noen kan ha noen postive følelser igjen for en annen person etter noe slikt virker svært, svært vanskelig å forstå, men det er som sagt mer enn nok presedens for at det er det. I hvert fall tror den mishandlede personen at følelsene fortsatt er der. Man sier til seg selv at partneren vil forbedre seg, at det ikke vil skje igjen osv.

Men det vil det.

Det var ikke bare det at han slo henne heller, men banket henne opp etter alle kunstens regler. Hun må da ha anmeldt han? Så vidt jeg skjønner så har hun det.

Hvis det blir rettssak bør hun vitne og hvis det bare blir samfunnstjeneste så bør det være som punsjingball for en verdensmester i boksing...

Jeg slo igjen

Hun dukket opp hos oss i dag med et blått øye, og en brennende stahet i blikket. Vi gjenkjente denne jenta. Hun hadde vært en fremmed for oss den siste tiden, men nå hadde hun helt klart funnet tilbake til seg selv. Etter et øyeblikks stillhet spurte vi forsiktig hva som hadde skjedd.

Han slo meg, svarte hun. Og jeg slo igjen. Jeg slo alt jeg kunne, og så samlet jeg sammen sakene mine og dro. Han lå fortsatt der og jamret seg som en baby da jeg stod i døren og tok en siste kikk på han.

En enorm lettelse fylte oss og vi fikk nesten tårer i øynene. Vi nikket og smilte og sakte men sikkert så smilte hun også. Det blir en skikkelig fest i kveld. Det betyr ikke noe at det er en ukedag eller noe. Vi vil komme sent på jobb alle mann og kvinner i morgen. Gleden er som en sang i oss. Jeg tror jeg aldri riktig har skjønt det uttrykket før i det øyeblikket.

Det er verdt en fest, en skikkelig vill og gal fest.

Fikse

Denne dystre skjebnen ble en jente i gjengen til del for bare noen få uker siden.

Jeg liker ansiktsformen din, sa han.

Det var ikke akkurat det mest originale sjekketrikset i boken, men det fikk henne interessert. For oss skulle det ha vært det første varselsignalet. Hun burde ha blitt indignert, fordi han var klart nedlatende. Men hun ble likevel med han ut på dansegulvet.

Du kler ikke å ha håret ned i pannen, sa han en stund senere. Jeg jobber som frisør og kan ordne det, fikse deg opp.

Jeg liker håret mitt, parerte hun.

Vi trodde egentlig det var det, at hun hadde satt han ganske så ettertrykkelig på plass. Vi hørte ikke undertonen av usikkerhet i stemmen hennes. Selv ikke da vi så dem sammen igjen dagen etter ringte varselbjellene. Vi tenkte det selvsagte: Hun er voksen og kunne ta vare på seg selv. Da hun dukket med ny frisyre, med tilbakestrøket hår en uke senere lo vi litt, og trakk på skuldrene. Vi har hatt veldig lyst til å sparke oss bak på grunn av det, etter hvert som tiden gikk.

Han formet henne og fortsetter å forme henne, og hun ser på han med stjerner i blikket, og vi kan bare stå hjelpeløse å se på. Hun hører ikke på oss lenger, hører oss knapt overhodet, legger knapt merke til annet enn hans fløyelsstemme og dominerende legning.

Det er en helt klassisk situasjon egentlig. Hun forsvarer han og hugger løs på oss hver gang vi våger å engang antyde at han ikke er den helgenen han fremstår som i hennes øyne. Vi er redd for å si for mye, av frykt for å støte henne fra oss. Vi er redd for å si for lite. Vi er redd for alt mulig. Hun er forandret og det finnes ikke den minste tvil om at det er negativt. Utseendet er helt forandret, et bilde på hans oppfatning av perfeksjon, antar jeg. Selv om det er åpenbart at prosessen ikke er fullført ennå. Han gjør det nokså klart med stadige nålestikk.

Men de fysiske forandringene er selvfølgelig helt betydningsløse sammenlignet med de vi ser i oppførselen hennes. Blikket hennes flakker og hun ser på han hele tiden. Hun smiler i konstant frykt for å ikke «strekke til» og hun blir mer og mer hans for hver dag som går. Den selvsikre, livsglade jenta har blitt forvandlet til et nervøs, bortimot neglebitende vrak. Og han smiler.

Vi har lyst å ta han for oss, å fortelle han nøyaktig hva vi mener, og gjøre det overordentlig tydelig for han at han aldri bør komme nær henne igjen. I et primitivt samfunn ville vi garantert ha gjort det, men her er vi opplært til å holde igjen, til å tenke, holde igjen, istedenfor å handle. Hun virker så skjør, og vi er livredd for å gjøre det verre. Det han gjør er mishandling, like sikkert som om han hadde slått henne, men mye mer raffinert. Han bryter henne ned, knuser henne bit for bit, gjør henne til sin, til sitt leketøy. Vi så det ikke komme, men nå er det overordentlig tydelig, og vi lider, ikke like mye som henne, men det gjør vondt. Sivilisasjonen har ingen måter å takle dette på. Den setter opp en mur der ingen murer var eller burde være, og hindrer oss i å handle ifølge våre instinkter. Det har vært anledninger jeg har vært dette bevisst før også, men aldri så tydelig som nå. Jeg føler meg ganske enkelt så utrolig hjelpeløs.

Å bli gift

Det er ikke vanskelig å bli gift. Hvis man ønsker det eller tror man ønsker det, hvis man ønsker å oppfylle drømmen om «kjernefamilien», slik de fleste mennesker i dag tror de har så er det ikke noe problem i det hele tatt. Når propagandaen i dag forteller dem at dette er en av få beviser på lykke, så ønsker de fleste det.

Man kan gå aktivt inn for det. Noen få falske ord i ny og ne til den som for tiden er din partner og du får han eller henne i garnet lett nok. «A few kind words and a gun», for å sitere Al Capone. Man kan også sørge for å bli gravid eller sørge for at partneren blir gravid, men dette fungerer slett ikke alltid.

De fleste glir dog bare inn i det, uten noen bevisst tanke, fordi det er noe «alle gjør». Jeg har sett dette skje ganske så mange ganger etter hvert, både med kjente og ukjente. De tror de har funnet den fullkomne lykke eller lagt gullegget, komplettert livet sitt og oppdager ikke før noen måneder senere hvilken livsløgn de har latt seg lure av og da sitter de i garnet, enten på den ene eller andre måten. Da er det for sent for de fleste. De våger ikke å trekke seg ut, og de blir sittende i gjørmen i flere tiår framover, før de tilsutt blir så bitre at de slutter å bry seg om familien og vennekretsens fordømmelse, og endelig bryter ut. Da er de feite førtiåringer og har gått glipp av minst tjue år av livet. Og noen klarer det aldri, og kaster bort hele sitt voksne liv.

Ekteskapet eller monogami overhodet er stort sett religionens oppfinnelse, et forsøk på å temme seksualiteten og villskapen i mennesket, å institusjonalisere følelser og lidenskap, så og si. Det bør ikke forveksles med noen naturlige og ekte aktiviteter.

Slutten på et ødeleggende forhold

Min kamerats tidligere venninne ringte han enda en gang i går. Hun gjentok essensen i sine tidligere henvendelser om at hun savnet han og ønsket at de skulle flytte sammen igjen. Han gjentok sitt rungende nei til det, at han slett ikke hadde noe ønske om å vende tilbake til et ødeleggende forhold som engang lignet det de hadde hatt.

Da, omsider begynte hun å true, begynte hun å bli skikkelig ubehaglig, slik vi som stod rundt kameraten vår for så vidt hadde ventet. Vi hadde levd med henne i nesten like stor som han hadde og ble ikke overrasket. Hun sa at hun ville gå til politiet og beskylde han for voldtekt, at han skulle få svi for at han avviste henne. Venninnene hennes ville støtte henne, sa hun. Han skulle få svi.

Vår kamerat behold fatningen selv om det var vanskelig. Det var på det tidspunktet han spilte av hele samtalen han hadde tatt opp. Han opplyste om at han ville anmelde henne for trakassering hvis hun ikke lot han være i fred og håpet at dette var det siste han hørte fra henne.

Jenta hadde en gammeldags fasttelefon. Vi hørte tydelig klikket da hun la på og stillheten etterpå. Vi kikket på hverandre, på vår kamerats skjelvende skikkelse. Det var over. Vi håper inderlig at det er over.

Busstur (II)

En jente snakker med fire gutter på bussen. En sitter ved siden av henne i baksetet. De andre litt foran.

Jeg har store muskler til å være jente, insisterer hun. Kjenn på dem da. Vær så snill.

En av guttene klemmer til og jenta gir fra seg et smerteskrik.

Er det noe mål for en jente å ha muskler da? Spør en av guttene med et stort glis.

Men jeg har store muskler til å være jente, insisterer jenta. Kjenn igjen nå, fort, mens jeg fortsatt kan holde dem spent.

Jenta prater videre. Hun har en høy, men mørk, skjærende stemme. Så, plutselig hopper hun videre til neste tema:

Jeg skal få lagt inn silikon, erklærer hun.

Hun venter, men ingen av guttene kommenterer det og hun tar sats.

Silikon, sier hun. Størrelse 75. Ikke det at jeg har behov for det, siden jeg har store bryster fra før, men jeg har bare lyst til å gjøre det bare for å gjøre det.

DU har ikke store bryster, gliser en av guttene.

Det har jeg da? Stemmen blir enda mer skjærende og hun er nesten på gråten. Bare kjenn på dem og du vil se at det stemmer. Bare kjenn på dem da.

Jeg ser det godt nok herfra jeg, sier en av guttene.

Kjenn på dem, ber jenta. Vær så snill og kjenne på dem. Du skal få et kyss. Alle som kjenner på dem skal få et kyss.

Og så mumler hun noe og den utrolige samtalen går i stå. Man hører at folk flytter seg i setene, og at de tre andre guttene flytter seg bak til jenta. Hele bussen hører lyden av kyssene og de fornøyde sukkene hennes.

Like etter går hun av bussen, kortpustet og med en tydelig glød i kinnene, og alle de fire guttene følger henne ut.


Kjønnsrollemønsteret har garantert overlevd kvinnefrigjøringen.

Enda et ødeleggende forhold

En kamerat av meg kom seg endelig ut av et ødeleggende forhold i dag. Han forlot henne og/eller hun kastet han ut. Hva som er hva er sannelig ikke godt å si, og det betyr også mindre i den store sammenheng. Vi kom to timer senere og hentet hans ting, hans del av leiligheten. Det var en sann fryd å oppleve denne dagen, på mer enn en måte, spesielt etter å sett dramaet utfolde seg på mer eller mindre nært hold i seks samfulle måneder. Giften vi ble bombardert med av slangen han flyktet fra gjorde det bare bedre, faktisk.

Det var et typisk usunt forhold, spesielt for han. Fra dag en gjorde hun sitt beste for å «oppdra» han, slik jenter gjerne blir rådet til å gjøre i diverse, mer eller mindre feministiske skrifter. Hun gjorde sitt beste for å slipe av han de harde kantene, å temme hans ville side, å tappe, undertrykke hans frie vilje, å gjøre han til hennes vesen. Men heldigvis mislyktes hun totalt. Det blir ikke noe bryllup, slik hun veldig gjerne ønsket.

Nå må det sies at jeg også har opplevd at jenter har blitt forsøkt undertrykket og mentalt mishandlet av mannlige samboere og ektemenn. En kontrollerende personlighet er ikke kjønnsrelatert. Jeg har deltatt i lignende redningsaksjoner til støtte for mine kvinnelige venner. De som liker å undertrykke andre velger seg gjerne de som de tror de lett kan manipulere, men heldigvis er de stort sett dårlige menneskekjennere, så det går ikke alltid bra, sett fra deres synspunkt. Men Norge og verden er full av slike forhold.

Han kom seg vekk fra henne, og det han sa til oss noen timer senere er at han følte det som om han kunne puste for første gang på måneder, en beskrivelse som helt sikkert er nokså mild, sammenlignet med det helvete han gikk igjennom.