Fikse

Denne dystre skjebnen ble en jente i gjengen til del for bare noen få uker siden.

Jeg liker ansiktsformen din, sa han.

Det var ikke akkurat det mest originale sjekketrikset i boken, men det fikk henne interessert. For oss skulle det ha vært det første varselsignalet. Hun burde ha blitt indignert, fordi han var klart nedlatende. Men hun ble likevel med han ut på dansegulvet.

Du kler ikke å ha håret ned i pannen, sa han en stund senere. Jeg jobber som frisør og kan ordne det, fikse deg opp.

Jeg liker håret mitt, parerte hun.

Vi trodde egentlig det var det, at hun hadde satt han ganske så ettertrykkelig på plass. Vi hørte ikke undertonen av usikkerhet i stemmen hennes. Selv ikke da vi så dem sammen igjen dagen etter ringte varselbjellene. Vi tenkte det selvsagte: Hun er voksen og kunne ta vare på seg selv. Da hun dukket med ny frisyre, med tilbakestrøket hår en uke senere lo vi litt, og trakk på skuldrene. Vi har hatt veldig lyst til å sparke oss bak på grunn av det, etter hvert som tiden gikk.

Han formet henne og fortsetter å forme henne, og hun ser på han med stjerner i blikket, og vi kan bare stå hjelpeløse å se på. Hun hører ikke på oss lenger, hører oss knapt overhodet, legger knapt merke til annet enn hans fløyelsstemme og dominerende legning.

Det er en helt klassisk situasjon egentlig. Hun forsvarer han og hugger løs på oss hver gang vi våger å engang antyde at han ikke er den helgenen han fremstår som i hennes øyne. Vi er redd for å si for mye, av frykt for å støte henne fra oss. Vi er redd for å si for lite. Vi er redd for alt mulig. Hun er forandret og det finnes ikke den minste tvil om at det er negativt. Utseendet er helt forandret, et bilde på hans oppfatning av perfeksjon, antar jeg. Selv om det er åpenbart at prosessen ikke er fullført ennå. Han gjør det nokså klart med stadige nålestikk.

Men de fysiske forandringene er selvfølgelig helt betydningsløse sammenlignet med de vi ser i oppførselen hennes. Blikket hennes flakker og hun ser på han hele tiden. Hun smiler i konstant frykt for å ikke «strekke til» og hun blir mer og mer hans for hver dag som går. Den selvsikre, livsglade jenta har blitt forvandlet til et nervøs, bortimot neglebitende vrak. Og han smiler.

Vi har lyst å ta han for oss, å fortelle han nøyaktig hva vi mener, og gjøre det overordentlig tydelig for han at han aldri bør komme nær henne igjen. I et primitivt samfunn ville vi garantert ha gjort det, men her er vi opplært til å holde igjen, til å tenke, holde igjen, istedenfor å handle. Hun virker så skjør, og vi er livredd for å gjøre det verre. Det han gjør er mishandling, like sikkert som om han hadde slått henne, men mye mer raffinert. Han bryter henne ned, knuser henne bit for bit, gjør henne til sin, til sitt leketøy. Vi så det ikke komme, men nå er det overordentlig tydelig, og vi lider, ikke like mye som henne, men det gjør vondt. Sivilisasjonen har ingen måter å takle dette på. Den setter opp en mur der ingen murer var eller burde være, og hindrer oss i å handle ifølge våre instinkter. Det har vært anledninger jeg har vært dette bevisst før også, men aldri så tydelig som nå. Jeg føler meg ganske enkelt så utrolig hjelpeløs.