Tide og utide

Ellers er det stort å ha virkelig god tid for tiden, å ikke «bekymre seg» for å ikke bruke en halvtime for lenge på frokosten, og generelt sett kose reva av seg og gjøre alt det man enn måtte ha lyst til hele dagen og natten. Fritid er slett ikke roten til alt ondt som noen onde tunger påstår, men selve nøkkelen til et rikt liv.

Man får tid til å gjøre alle de tingene man skulle ha gjort for seks hundre år siden. Man kan ligge å kose seg i sengen så lenge man vil eller i hvert fall til man blir stiv og støl. Man kan endelig fordype seg i stoff man ønsket å lese da Sokrates var ung mann. Jeg har tatt flere lange nattevandringer og turer dypt inn i villmarken allerede. Det er så altfor lenge siden sist. Hvis det er noe som har lidd siden jeg ble lønnsslave så er det det.

I det hele tatt: Store ting skjer for tiden.

Jeg skal ikke tilbake på jobb før første august og innen den tiden satser jeg på å ha vunnet så mye i poker at jeg slett ikke behøver å gå tilbake på jobb. Jeg har allerede vunnet to månedslønner og satser på å vinne hundre til etter frokost, eller i hvert fall til første august.

Ferie

Det har ikke blitt mye blogging i det siste. Faktisk så har det ikke blitt noe blogging i det siste, eller noe bruk av PC eller Internett overhodet, av gode grunner. Jeg tok ikke datamaskinen med på ferie, og skydde alt som smakte av Internettkafeer der nede.

Jeg har tilbrakt de siste fjorten dagene på Oia på Santorini i den Greske øyverden, og det var en fantastisk tur fra første til siste øyeblikk. Det er ikke min første tur til Santorini og vil så visst ikke bli min siste.

Varmen har allerede kommet skikkelig der nede, slik den har i hele middelhavsområdet. Det pleier å være noe over tjue på denne tiden av året, men nå kom det helt opp i førtifem midt på dagen. Det var fint på stranden, men altfor varmt ellers på dagen. Vi visste det er varmt der om sommeren. Derfor dro vi på denne tiden. Neste gang drar vi midt på vinteren, før den globale oppvarmingen tar helt knekken på den.

Men kveldene og nettene var fine. Det er en strand der nede som jeg aldri gidder å finne ut navnet på. Jeg kaller den Stranden Uten Navn. Folk samles der, rundt et stort bål, og spiller musikk og resiterer dikt og skuespill, ofte selvlagde. Stemningen er bare helt fantastisk. Lidenskapen fyller selve luften.

Vi holdt oss bevisst unna diskotekene og turistfellene, fordi vi som alltid søker det som annerledes, som er spesielt. Søkende mennesker kommer hit til dette stedet fra hele verden. De kommer for mystikken. Dette er ett av flere steder som kan ha gitt liv til myten om Atlantis. Et enormt vulkanutbrudd skapte en gang et enormt krater i området. Det foregår arkeologiske utgravninger flere steder på øyene, og det, sammen med alt annet her nede er med på å skape den unike stemningen.

Alt er veldig uformelt. Hvis du tror du har opplevd det uformelle før, uten å ha bodd her, så har du fortsatt en del til gode, det er sikkert. Alle mulige mennesker, rike og fattige kan komme sammen, folk fra alle mulige deler av samfunnet og politisk tilknytning, fra alle land. En «modell» som ganske så klart burde vært vurdert mange steder.

Det er mye nakenbading og mye nakenhet generelt sett, også på steder som ikke er tradisjonelle nudiststeder.

Vi bodde i ett av de klassiske leilighetene i de hvite terrassehusene for fem tusen til sammen. Det er ikke innlagt varmt vann på en god del av disse stedene. Vi hadde det ikke og hadde heller ikke bruk for det. Man ligger der og lytter om natten. Det er stille og man kan høre havet slå mot stranden, men man kan samtidig høre folk snakke sammen langt unna. Man hører alt…

Både stedet og mange av menneskene som søker til Santorini er unike. Det er en opplevelse man aldri glemmer og som blir værende innvendig for resten av livet. Og for hver gang man kommer hit blir den følelsen forsterket, og folk vender tilbake igjen og igjen og igjen.

Øyene er ikke så uberørt av den sedvanlige, kvalmende turisttrafikken som den en gang var, og alt har blitt mye dyrere, i hvert fall i sesongen (som vi da unngikk), men den gamle stemningen er fortsatt her. Den henger igjen. Reiseselskapene vet at folk kommer her for det spesielle, for det unike og at den typiske sydenturist aldri vil trives her. Og takk for det.

En ekstra positiv ting er at vi ikke traff på noen nordmenn der nede. Så i tillegg til de praktfulle damene og alt det andre positive så ble det ikke noe som engang luktet av syttende mai feiring. Vi unngikk all den nasjonalistiske idiotien, og jeg vil satse på å være utenlands på den hersens datoen neste år også.

Det er utvilsomt en vinne/vinne situasjon til å overgå alle vinne/vinne situasjoner.

Hvorfor kjøper det norske folk osloaviser???

De har ingen relevans bortenfor Sinsen-krysset. Oslo er en kirkegård, der folk vandrer rundt og later som om de lever. Jeg vandret rundt der i to dager engang og prøvde å finne motiver å fotografere. Det jeg fant var det befestede Blitzhuset, som er et praktfullt skue, og noe på Vår Frelsers Gravlund. Ellers var det skralt.

Så hvorfor kjøper folk flest osloaviser? Hvorfor finner vi dem fra Svalbard i nord til Dronning Mauds land i sør? Fordi det er trendy, antar jeg, fordi de føler de må følge med på hva som skjer i Norges hovedstad. Vredens Gnag og Grå Dag Bladet er jo så dypsindige og etterrettelige, selv mer sådan enn etablert media generelt.

Grå Dag Bladet sine forsider er gjerne økonomiske råd, hvilken bil du skal kjøpe eller hvor mye boligen din er verdt, og så er det vinspalten da, som virkelig rocker. VG har gjerne med den siste bilulykken, det siste innvandrermordet eller den nyeste glamourpiken.

Nå utelot jeg med vilje Aftenposten her, fordi ingen leser Aftenposten, unntatt konservative gamle gubber og senile gamle damer eller de som ønsker at de var det.

Dette er ikke nyheter, selvsagt, men rent svada, og svada er hva det norske folk ønsker.

Busstur

På en buss sitter en guttegjeng og en jentegjeng. På hvert sitt utvalgte territorium utveksler de tanker, gullkorn om kjærligheten, livet og tilværelsen.

En gutt viser stolt fram sin nye mobiltelefon. Den har diverse avanserte funksjoner og er visstnok unik, er ettersigende noe helt nytt som aldri har vært på markedet før i dette øyeblikk.

En jente sitter der med fire plastposer foran seg og eksponerer med glødende kinn sine fire par med nye sko til sine venninner. Hun hadde egentlig bare tenkt å kjøpe to par, men alle fire parene var så fine, og hun fant det hjerterått å måtte velge mellom dem.

Praten går sin gang i begge gruppene, men det blir ikke egentlig sagt stort.

Tvert om. Jeg vil påstå at det i to gruppene ikke fremkom noe som engang ligner en dypsindig tanke på hele den timeslange turen. Det var en glimrende studie i likegyldighet, for de som måtte like det. Jeg tar denne bussen ofte, og lytter gjerne, i mangel av å ha noe å gjøre til de forskjellige samtalene rundt meg, og jeg drømmer meg vekk. Kjøpet av min nye bærbare pc kommer nærmere og nærmere. Når den er på plass på fanget mitt vil jeg ha noe å gjøre hver gang jeg sitter på bussen uten en fornuftig tanke i hodet.