«man må bare gjennom det»

Det sier deltagerne på årets Frøken Norge konkurranse om å bli fotografert i undertøy.

Når man ser på de tjuefire deltagerne, hvordan de blir sminket og forberedt så får man bekreftet at alt som sies om slike konkurranser, om missekonkurranser er sant. De blir umenneskeligjort, omskapt til dukker uten kjøtt og blod. Kritikk mot slike arrangementer blir gjerne ikke gjentatt i dag, av en eller annen grunn, men jeg gjentar den gjerne. Det med at det ikke bare er utseendet som teller er jo stort sett bare løgn. Det eneste som teller utenom utseende er at man ikke skiller seg ut i negativ retning. Et slikt opplegg representerer et menneskesyn som blir mer og mer typisk og bare får meg til å koke, rett og slett. Det var galt da slike konkurranser først kom. Det er enda mer galt nå, på at de fortsatt får holde på. Og modellyrket er bare mer av det samme. Man skal være noe man ikke er. Man skal være noe upersonlig, være klærne, undertøyet, sminken og ikke det under all falskheten. Det som stadig kommer fram om modellyrket, om spisevegring og slikt gjør det bare enda verre. Dette skal de gjøre for resten av livet, og missekonkurranser er første steg.

En utmerket start.

Alt som blir sagt i negativ forstand om slike arrangementer er sant.

Hva skal man si om et samfunn som oppmuntrer unge, søte (veldig søte, men altfor magre) jenter til å gjøre slike ting?

Ikke noe veldig flatterende.

Tide og utide

Ellers er det stort å ha virkelig god tid for tiden, å ikke «bekymre seg» for å ikke bruke en halvtime for lenge på frokosten, og generelt sett kose reva av seg og gjøre alt det man enn måtte ha lyst til hele dagen og natten. Fritid er slett ikke roten til alt ondt som noen onde tunger påstår, men selve nøkkelen til et rikt liv.

Man får tid til å gjøre alle de tingene man skulle ha gjort for seks hundre år siden. Man kan ligge å kose seg i sengen så lenge man vil eller i hvert fall til man blir stiv og støl. Man kan endelig fordype seg i stoff man ønsket å lese da Sokrates var ung mann. Jeg har tatt flere lange nattevandringer og turer dypt inn i villmarken allerede. Det er så altfor lenge siden sist. Hvis det er noe som har lidd siden jeg ble lønnsslave så er det det.

I det hele tatt: Store ting skjer for tiden.

Jeg skal ikke tilbake på jobb før første august og innen den tiden satser jeg på å ha vunnet så mye i poker at jeg slett ikke behøver å gå tilbake på jobb. Jeg har allerede vunnet to månedslønner og satser på å vinne hundre til etter frokost, eller i hvert fall til første august.

Tanker i virvelen bortenfor et normalt liv

Jeg har verktøy for å overleve i hverdagen, men de er ikke meg. Jeg viser verden et ansikt, men det er ikke meg.

Det er bare enda en ham man tar på seg, et minimum av sivilisert oppførsel man bruker når ferdes i sivilisasjonen. Man burde ikke gjøre det, men man gjør det. Man blir opplært til å være hykler, til å oppføre seg hyklersk, og man gjør det, uansett hvor mye man stritter imot. Menneskenes ville side blir fortrengt, blir skjult.

Nå er jeg langt mindre sivilisert enn folk flest. Jeg har ikke deres enorme behov for å bli akseptert. Sant og si gir jeg bortimot fullstendig blaffen i hva folk flest mener om meg. Så jeg behøver strengt tatt ikke foreta disse små grepene... men jeg gjør det likevel, i hvert fall til en viss grad, uvilkårlig. Kanskje for å ikke øke risikoen for å havne i offentlig gapestokk (en virkelig en), jeg vet ikke.

Alle veggene ble reist rundt oss i et forsøk på å få oss til å glemme villskapen, men det lykkes ikke. Den er skjult, men ikke glemt. Slett ikke.

Denne bloggen kom til meg mens jeg stod i dusjen. Veldig passende.

Motoren med stor M

Mange lurer på hva som er motoren i næringslivet, hva som får det til å fungere, så å si, både her til lands og i utlandet. Det har blitt gjort store (og dyre) avhandlinger og undersøkelser på feltet, men få eller ingen konklusjoner har åpenbart seg.

Jeg har forklaringen med stor F, en som inkluderer og overgår alle andre dyre utredninger.

Det er kaffen. Kaffen får folk til å holde seg våkne og gir dem energi til å stå løpet hele dagen, dag etter dag, får dem til holde ut en drittkjedelig tilværelse uten å sovne. Nå er det de som påstår at de trives i jobben og at den er interessant og givende, men jeg kjøper ikke den. Noe må de jo si for å rettferdiggjøre ovenfor seg selv og andre at de kaster bort mesteparten av dagen, hver eneste dag, unntatt Helgen. Et unntak fra denne regelen er vel de som er så gjennomstresset at de ikke får sove, selv ikke om natten. For disse menneskene gjør Kaffen bare alt verre og de må vel dope seg ned istedenfor å dope seg opp. Noen gjør begge deler, avhengig av hvilke tidspunkt på dagen det er.

Jeg sverger til Kaffen. Og Frukt. Det gamle Sukker- og Koffeinrushet slår sjelden feil. Kaffen er svaret. Den gjør at næringslivet og de som slaver der holder det gående. Kanskje burde kaffe forbys? Jeg mener det. Da ville alle sovnet på jobben istedenfor å kjempe for å holde seg våken gjennom en vanvittig, tvers igjennom kjedelig dag.

En seng. En seng ville vært en kjempegod ide. Sengen burde vært obligatorisk på ethvert respektabelt kontor.