La dem bli der

Av en eller annen utrolig merkelig grunn velger utallige mennesker å dra på fjellet i påsken. De oppsøker snø og kulde i ett ellers ganske så vårlig land, noe som er ganske så tullete bare det. I tillegg til dette må mange av dem reddes fra seg selv.

Det er det samme hvert år. En hel haug med fjols drar til fjells, og de må reddes ned igjen, eller de står værfast på en eller annen hytte til de kommer fremst i køen av de som har et skrikende behov for hjelp. Og så klager de attpå til over at redningsmannskapene ikke kommer fort nok. Er dette rasjonell oppførsel? Kan dette kalles fornuft i noen betydning av ordet? Nå hører jeg til de som mener at mennesker bør ta risker, at å la være å ta en risk er den største risken man kan ta, og at rasjonell oppførsel generelt sett er overvurdert, men å leke påsketurist i den norske fjellheimen er generelt sett bare tåpelig. I år, med det været man visste ville komme er det enda verre.

I år må enda flere enn vanlig gå på solstudio for å bevise at de har vært på fjellet i påsken, for, som et utested uttrykte det i en sleip annonse for noen år siden: Kom og vis hvor brun du har blitt. Jo da, det ligger veldig mye sosial prestisje i det å komme brun på jobben og på dansestedet etter påske.

Bør man bruke enorme resurser på å holde disse fjolsene i live? Mitt svar her er et klart nei. En gammel KLM-sketsj gjorde narr av fjellredningstjenesten og påsketuristene. Røde Kors hadde redusert bemanningen i fjellet kraftig. Mannen som ble intervjuet var den eneste igjen i Sør-Norge. Og så var det Kjell da, i Nord-Norge.

Slik burde det også ha vært. Bortsett fra at to i fjellredningstjenesten i påsken er egentlig to for mye.