Melodi Gran prix i kjoler og tykk sminke

Det eneste interessante med kvalifiseringen og også grand prix i sin helhet er kjoler og hvordan folk ser ut eller ikke med tykk sminke som skjuler deres egentlige utseende.

Det var en flott kjole og den som viste mest av lårene vant.

Låtene og utøvelsen var som vanlig elendig.

Intet nytt under solen.

En kjempetabbe

Bruce Springsteen innrømmer villig at han begikk en tabbe da han angikk et eksklusivt samarbeid med kjøpesenterkjeden Wal-Mart. Det er å underdrive. Wal-Mart sin forretningspraksis kolliderer front mot front med mye av det den relativt liberale Springsteen står for. Springsteen er opptatt av arbeiderrettigheter og Wal-Mart er slett ikke det. Selskapet har vært igjennom flere rettssaker på grunn av sin direkte hardhendte behandling av arbeidere og av fagforeninger, både innenlands og i utviklingsland.

Kjeden har også en kvalmende kristenkonservativ ledelse, noe som gir seg mange både pussige og uhyggelige utslag. De selger ikke artister som kødder med deres politiske holdning, eller de ødelegger platene deres ved å legge piping over alle banneord og andre uønskede uttalelser, noe som burde ha vært uakseptabelt for alle mer eller mindre seriøse kunstnere og utøvere. Men blant annet Metallica har villig tillatt at platene deres har blitt maltraktert på denne måten.

Kanskje du bør ha et alvorsord med rådgiverne og advokatene dine, Bruce? Dette går vel egentlig langt forbi det som kan karakteriseres som en tabbe?

Sensasjon

Sensasjonshysteri er ikke nyheter for meg. Et barn funnet i en plastpose er ikke noen nyhet. At en mann blir myrdet er ikke noen nyhet. At Bertine Zetlitz fødte et barn er slett ikke noen nyhet. At Madonna kommer til Norge for første gang kan kanskje kalles en nyhet, men ikke en særlig interessant en. Alt dette og lignende stoff er bare sensasjonsmakeri og like interessant som å se at maling tørker.

Trekk innenfor samfunnsutviklingen, hendelser som kan forandre verden er nyheter. Trusler mot liv og helse som giftutslipp, fabrikker som bevisst slipper ut slike gifter og slikt er hendelser som fortjener førstesideoppslag. Verden er skikkelig skrudd av hengslene, det er sikkert. Vår sans for prioriteringer er, for å si det mildt temmelig forkvaklet.

En positiv utvikling

Endelig noe positivt med snø. Etter en dom i høyesterett blir langt flere fotoboks-bøter henlagt. Det skyldtes blant annet at fotolinjen i veibanen må synes, noe den sjelden gjør på snøføre. Som bilfører er jeg simpelthen ekstatisk. Jeg har alltid ment at folk politiet ikke har noe med hvor fort jeg kjører og nå er sjansen enda litt mindre for at de plager meg når jeg er ute og råkjører.

De gjør dog sitt beste, blant annet forsøker de å hindre at fotobokser uten fotografiapparat blir registrert.

De svinepelsene.

Jeg var ute og kjørte om dagen og ble stoppet i bilbeltekontroll.

- Du kjører uten bilbelte, sa den morske politimannen.

- Ja, jeg bruker ikke bilbelte, sa jeg.

- Du er pålagt etter norsk lov å bruke bilbelte, sier han enda morskere.

- Det er en møkkalov, sa jeg. – Å bruke bilbelte er ukomfortabelt og dessuten livsfarlig i gitte situasjoner.

Da blir han forbannet og kjører meg gjennom hele leksa med kontroll av vognkort, dekk, blinklys, the works. Jeg er forberedt og trekker på skuldrene. Det er verdt det når jeg i ro og mak kan studere det røde fjeset hans. Alt er i orden, og jeg ser hvordan han kjemper med seg selv, hvordan han motstår fristelsen til å trekke en klart resurssterk person inn i mer trøbbel.

- Vi har flere kontroller i dag, sa han, ganske så spakt.

- Takk for tipset, sa jeg med takknemlighet i stemmen. – Da tror jeg faktisk at jeg vil kjøre med bilbelte resten av dagen. Det er slikt bry med å betale disse bøtene.

Jeg kjørte plystrende videre, i mye bedre humør enn jeg hadde vært en halv time tidligere. Det var en gang jeg faktisk fryktet politiet, men det er et for lengst tilbakelagt stadium i mitt liv. Nå virker de bare latterlige på meg. Jeg vedkjenner jo at de har makt til å skape mye trøbbel for meg, men jeg velger å ignorere det. Så får jeg heller takle det hvis det kommer.

Sjansen er ikke særlig stor. En mann ble tatt etter å ha kjørt uten førerkort i ti år nylig. En annen ble tatt enda en gang blant mange i løpet av en tiårsperiode.

Det føles godt å ikke ha respekt for autoriteter.

Artig

Pirate Bay, et av verdens største fildelingsnettverk sliter, i følge dem selv ikke med lovens lange arm, men med et stadig større og stadig mer sinnssykt antall brukere. De trenger oppgradering av utstyret sitt, men har ikke råd og to av administratorene er på ferie, så det hangler og går litt for tiden.

Jeg synes det er virkelig stort at slikt går an. Deres uforferdete oppførsel ovenfor myndighetene er også en stor ting. Lovgiverne har i løpet av de siste årene blitt enda mer ettergivende ovenfor storkapitalen som står bak musikkindustrien og filmindustrien og bokforlagene, så alle som motarbeider dette burde fått en statue, ikke blitt straffeforfulgt.

Rettssaken mot Pirate Bay starter 16. februar.

- Vi skal ha det festlig der sier talsmannen i Piratbyrån Tobias Andersson

Den neste postkontormorderen?

Ari Behn har lagt ut på sitt korstog. Etter mange år fylt med ergrelser og frustrasjoner har han endelig fått nok, og er helt klart ustabil i følge en psykolog innleid av Le av Rør. Først skjellet han ut svigerfarens tidligere ansatt, fordi den tidligere ansatte uttalte seg negativt om kjære svigerfar. Så likte han ikke at Le av Rør rapporterte at han kysset en jente. Og nå misliker han at folk ikke liker navnene han gir barna sine. Hvor skal dette ende?

Man kan se det på mannen. Bekymringene har gjort han grå og furet. Folk med lignende frustrasjoner blir før eller senere voldelige, blir offer for det såkalte postkontorsyndromet, der stappfulle postkontor, der folk står tett som sardiner blir forvandlet til blodige svømmebasseng. En psykolog som ønsker å være anonym mener å kunne se tilsvarende symptomer hos Ari. Vil han gå inn i nærmeste våpenbutikk (eller låne svigerfars børse), gå til nærmeste postkontor og plaffe løs?

Bare tiden vil vise, men det er helt klart at alle oss som er opptatt av sosietetsstoff går spennende tider i møte.

Jeg gratulerer

Jeg slutter meg til de som gratulerer seg selv fordi Ulrikke Lund har sluttet å blogge. Det blir en overfladisk moteblogg mindre vi blir nødt til å holde ut den blotte eksistensen av. Jeg mener, med slike folk og slike skribenter så er det ikke rart at vårt overfladiske samfunn blir stadig mer overfladisk. Dette skal liksom være idealet til unge jenter?

Heldigvis finnes det unge jenter og til og med smellvakre og sexy unge jenter som bruker det de har under topplokket, og faktisk skriver svært så fornuftige ting og er svært så kritisk til forbrukerkulturen som har blitt så fremtredende i dag. Søppelblogging som det den gode Ulrikke bedrev hører faktisk bare hjemme et eneste sted: i den søppelkassen hun selv har havnet.

Ah, det gjorde godt å få det ut. Nå kan jeg gå videre til viktigere tema.

Folkemord?

Israelske styrker plasserer hundre mennesker, menn kvinner og barn i en bygning, ettersigende for å beskytte dem. Ikke mange timene etterpå bomber de bygningen sønder og sammen, med menn, kvinner og barn inni. Det man bør spørre seg er ikke om dette er folkemord, men på hvilken måte det ikke er folkemord.

Dette er ikke noen engangsforeteelse, ikke noe unntak. Snarere er det en typisk handling av Israelske styrker. Det har blitt mange av dem etter hvert, både under de siste åpenlyse krigshandlingene og under den stille krigen de siste seksti årene.

Representanter for FN, Norsk folkehjelp og lignende stiller også heldigvis dette og lignende spørsmål, ettersom stadig flere ambulanser, skoler, sykehus og helsepersonell blir bombet og beskutt. Personell, kjøretøyer og utstyr fra disse organisasjonene er tydelig merket. Det ser ut til å øke deres sjanser for å bli mål for Israelske styrker, ikke minske dem.