Tanker i virvelen bortenfor et normalt liv

Jeg har verktøy for å overleve i hverdagen, men de er ikke meg. Jeg viser verden et ansikt, men det er ikke meg.

Det er bare enda en ham man tar på seg, et minimum av sivilisert oppførsel man bruker når ferdes i sivilisasjonen. Man burde ikke gjøre det, men man gjør det. Man blir opplært til å være hykler, til å oppføre seg hyklersk, og man gjør det, uansett hvor mye man stritter imot. Menneskenes ville side blir fortrengt, blir skjult.

Nå er jeg langt mindre sivilisert enn folk flest. Jeg har ikke deres enorme behov for å bli akseptert. Sant og si gir jeg bortimot fullstendig blaffen i hva folk flest mener om meg. Så jeg behøver strengt tatt ikke foreta disse små grepene... men jeg gjør det likevel, i hvert fall til en viss grad, uvilkårlig. Kanskje for å ikke øke risikoen for å havne i offentlig gapestokk (en virkelig en), jeg vet ikke.

Alle veggene ble reist rundt oss i et forsøk på å få oss til å glemme villskapen, men det lykkes ikke. Den er skjult, men ikke glemt. Slett ikke.

Denne bloggen kom til meg mens jeg stod i dusjen. Veldig passende.

Motoren med stor M

Mange lurer på hva som er motoren i næringslivet, hva som får det til å fungere, så å si, både her til lands og i utlandet. Det har blitt gjort store (og dyre) avhandlinger og undersøkelser på feltet, men få eller ingen konklusjoner har åpenbart seg.

Jeg har forklaringen med stor F, en som inkluderer og overgår alle andre dyre utredninger.

Det er kaffen. Kaffen får folk til å holde seg våkne og gir dem energi til å stå løpet hele dagen, dag etter dag, får dem til holde ut en drittkjedelig tilværelse uten å sovne. Nå er det de som påstår at de trives i jobben og at den er interessant og givende, men jeg kjøper ikke den. Noe må de jo si for å rettferdiggjøre ovenfor seg selv og andre at de kaster bort mesteparten av dagen, hver eneste dag, unntatt Helgen. Et unntak fra denne regelen er vel de som er så gjennomstresset at de ikke får sove, selv ikke om natten. For disse menneskene gjør Kaffen bare alt verre og de må vel dope seg ned istedenfor å dope seg opp. Noen gjør begge deler, avhengig av hvilke tidspunkt på dagen det er.

Jeg sverger til Kaffen. Og Frukt. Det gamle Sukker- og Koffeinrushet slår sjelden feil. Kaffen er svaret. Den gjør at næringslivet og de som slaver der holder det gående. Kanskje burde kaffe forbys? Jeg mener det. Da ville alle sovnet på jobben istedenfor å kjempe for å holde seg våken gjennom en vanvittig, tvers igjennom kjedelig dag.

En seng. En seng ville vært en kjempegod ide. Sengen burde vært obligatorisk på ethvert respektabelt kontor.

Jeg slo igjen

Hun dukket opp hos oss i dag med et blått øye, og en brennende stahet i blikket. Vi gjenkjente denne jenta. Hun hadde vært en fremmed for oss den siste tiden, men nå hadde hun helt klart funnet tilbake til seg selv. Etter et øyeblikks stillhet spurte vi forsiktig hva som hadde skjedd.

Han slo meg, svarte hun. Og jeg slo igjen. Jeg slo alt jeg kunne, og så samlet jeg sammen sakene mine og dro. Han lå fortsatt der og jamret seg som en baby da jeg stod i døren og tok en siste kikk på han.

En enorm lettelse fylte oss og vi fikk nesten tårer i øynene. Vi nikket og smilte og sakte men sikkert så smilte hun også. Det blir en skikkelig fest i kveld. Det betyr ikke noe at det er en ukedag eller noe. Vi vil komme sent på jobb alle mann og kvinner i morgen. Gleden er som en sang i oss. Jeg tror jeg aldri riktig har skjønt det uttrykket før i det øyeblikket.

Det er verdt en fest, en skikkelig vill og gal fest.

Ferie

Det har ikke blitt mye blogging i det siste. Faktisk så har det ikke blitt noe blogging i det siste, eller noe bruk av PC eller Internett overhodet, av gode grunner. Jeg tok ikke datamaskinen med på ferie, og skydde alt som smakte av Internettkafeer der nede.

Jeg har tilbrakt de siste fjorten dagene på Oia på Santorini i den Greske øyverden, og det var en fantastisk tur fra første til siste øyeblikk. Det er ikke min første tur til Santorini og vil så visst ikke bli min siste.

Varmen har allerede kommet skikkelig der nede, slik den har i hele middelhavsområdet. Det pleier å være noe over tjue på denne tiden av året, men nå kom det helt opp i førtifem midt på dagen. Det var fint på stranden, men altfor varmt ellers på dagen. Vi visste det er varmt der om sommeren. Derfor dro vi på denne tiden. Neste gang drar vi midt på vinteren, før den globale oppvarmingen tar helt knekken på den.

Men kveldene og nettene var fine. Det er en strand der nede som jeg aldri gidder å finne ut navnet på. Jeg kaller den Stranden Uten Navn. Folk samles der, rundt et stort bål, og spiller musikk og resiterer dikt og skuespill, ofte selvlagde. Stemningen er bare helt fantastisk. Lidenskapen fyller selve luften.

Vi holdt oss bevisst unna diskotekene og turistfellene, fordi vi som alltid søker det som annerledes, som er spesielt. Søkende mennesker kommer hit til dette stedet fra hele verden. De kommer for mystikken. Dette er ett av flere steder som kan ha gitt liv til myten om Atlantis. Et enormt vulkanutbrudd skapte en gang et enormt krater i området. Det foregår arkeologiske utgravninger flere steder på øyene, og det, sammen med alt annet her nede er med på å skape den unike stemningen.

Alt er veldig uformelt. Hvis du tror du har opplevd det uformelle før, uten å ha bodd her, så har du fortsatt en del til gode, det er sikkert. Alle mulige mennesker, rike og fattige kan komme sammen, folk fra alle mulige deler av samfunnet og politisk tilknytning, fra alle land. En «modell» som ganske så klart burde vært vurdert mange steder.

Det er mye nakenbading og mye nakenhet generelt sett, også på steder som ikke er tradisjonelle nudiststeder.

Vi bodde i ett av de klassiske leilighetene i de hvite terrassehusene for fem tusen til sammen. Det er ikke innlagt varmt vann på en god del av disse stedene. Vi hadde det ikke og hadde heller ikke bruk for det. Man ligger der og lytter om natten. Det er stille og man kan høre havet slå mot stranden, men man kan samtidig høre folk snakke sammen langt unna. Man hører alt…

Både stedet og mange av menneskene som søker til Santorini er unike. Det er en opplevelse man aldri glemmer og som blir værende innvendig for resten av livet. Og for hver gang man kommer hit blir den følelsen forsterket, og folk vender tilbake igjen og igjen og igjen.

Øyene er ikke så uberørt av den sedvanlige, kvalmende turisttrafikken som den en gang var, og alt har blitt mye dyrere, i hvert fall i sesongen (som vi da unngikk), men den gamle stemningen er fortsatt her. Den henger igjen. Reiseselskapene vet at folk kommer her for det spesielle, for det unike og at den typiske sydenturist aldri vil trives her. Og takk for det.

En ekstra positiv ting er at vi ikke traff på noen nordmenn der nede. Så i tillegg til de praktfulle damene og alt det andre positive så ble det ikke noe som engang luktet av syttende mai feiring. Vi unngikk all den nasjonalistiske idiotien, og jeg vil satse på å være utenlands på den hersens datoen neste år også.

Det er utvilsomt en vinne/vinne situasjon til å overgå alle vinne/vinne situasjoner.