Tanker i virvelen bortenfor et normalt liv

Jeg har verktøy for å overleve i hverdagen, men de er ikke meg. Jeg viser verden et ansikt, men det er ikke meg.

Det er bare enda en ham man tar på seg, et minimum av sivilisert oppførsel man bruker når ferdes i sivilisasjonen. Man burde ikke gjøre det, men man gjør det. Man blir opplært til å være hykler, til å oppføre seg hyklersk, og man gjør det, uansett hvor mye man stritter imot. Menneskenes ville side blir fortrengt, blir skjult.

Nå er jeg langt mindre sivilisert enn folk flest. Jeg har ikke deres enorme behov for å bli akseptert. Sant og si gir jeg bortimot fullstendig blaffen i hva folk flest mener om meg. Så jeg behøver strengt tatt ikke foreta disse små grepene... men jeg gjør det likevel, i hvert fall til en viss grad, uvilkårlig. Kanskje for å ikke øke risikoen for å havne i offentlig gapestokk (en virkelig en), jeg vet ikke.

Alle veggene ble reist rundt oss i et forsøk på å få oss til å glemme villskapen, men det lykkes ikke. Den er skjult, men ikke glemt. Slett ikke.

Denne bloggen kom til meg mens jeg stod i dusjen. Veldig passende.