Tide og utide

Ellers er det stort å ha virkelig god tid for tiden, å ikke «bekymre seg» for å ikke bruke en halvtime for lenge på frokosten, og generelt sett kose reva av seg og gjøre alt det man enn måtte ha lyst til hele dagen og natten. Fritid er slett ikke roten til alt ondt som noen onde tunger påstår, men selve nøkkelen til et rikt liv.

Man får tid til å gjøre alle de tingene man skulle ha gjort for seks hundre år siden. Man kan ligge å kose seg i sengen så lenge man vil eller i hvert fall til man blir stiv og støl. Man kan endelig fordype seg i stoff man ønsket å lese da Sokrates var ung mann. Jeg har tatt flere lange nattevandringer og turer dypt inn i villmarken allerede. Det er så altfor lenge siden sist. Hvis det er noe som har lidd siden jeg ble lønnsslave så er det det.

I det hele tatt: Store ting skjer for tiden.

Jeg skal ikke tilbake på jobb før første august og innen den tiden satser jeg på å ha vunnet så mye i poker at jeg slett ikke behøver å gå tilbake på jobb. Jeg har allerede vunnet to månedslønner og satser på å vinne hundre til etter frokost, eller i hvert fall til første august.

Tv-tasterne

Folk sitter foran TV’en hele natten eller i timevis og taster, og gir en masse penger, enten til TV2, TVNorge eller NRK, eller til alle sammen. Det var en som brukte over to hundre tusen på det. Han var nok en tanke atypisk, men mange bruker enorme beløp og massevis av tid på å kommunisere med et tv-apparat.

Jeg skjønner det ikke, skjønner ikke filla av det. Det er noen som driver med det, som jeg har snakket med som påstår at dette er hva som går for sosial omgang i disse dager, men jeg skjønner det fortsatt ikke. En ting er sikkert. Tv-selskapene soper inn penger på disse folkene. Det har for lengst blitt et «sosialt» fenomen som ikke går av moten med det første.

Hvor lett folk lar seg lure. Som med ringetonene på mobiltelefonen, IPod, IPhone og tusenvis av andre smarte, egentlig veldig dumme markedsføringstriks. De burde ikke ha fungert, men de gjør det. Det sier vel egentlig alt om forbrukernes bevissthet når det gjelder å kjøpe tjenester eller varer. Reklame, når alt kommer til alt, dreier seg om å få folk til å bruke tid og penger på ting de overhodet ikke har bruk for.

Reklame funker. Fordumming funker. Folk ønsker å bli lurt, ønsker å bli bedratt, det finnes ingen annen forklaring.

Nettreklame

Nettreklame er pussige greier. Jeg skriver om en bedriten frisør og får opp reklame om frisører. Jeg uttrykker meg negativt, svært negativt om religion, og får opp reklame om jesus. Utvelgelsen skjer på grunnlag av visse ord selvsagt, og det spiller ingen rolle om de blir brukt i en positiv eller negativ kontekst. Ikke for Google.

Jeg bare spør, er dette bevisstløsheten satt i system?

God butikk

Norsk våpenindustri solgte for 3.5 milliarder kroner i fjor, stort sett til USA og Saudi Arabia. Man skulle tro at dette lille faktum skulle sette en stopper for skrytet om «Norge som fredsnasjon», men det skjer selvfølgelig ikke. Som vi alle vet så blir krig til fred i moderne språkbruk. Norge deltar i krigene i både Afghanistan og i Irak, men insisterer likevel på å opprettholde det åpenbare bedraget.

Norges forskjellige skiftende regjeringer har alltid vært veldig flinke eller full av iver når det gjelder å ta i bruk dobbeltspråk, uansett hvor idiotisk og ironisk det fremstår.

Jeg antar at å opprettholde slike bedragerier eller fasader blir et mål i seg selv.

Litt fotball på morgenkvisten

Man må si at Ole Martin Årst fra Tromsø avslører seg selv nådeløst når han protesterte på straffen på søndag. Det må, uten å overdrive være en av de klareste straffene i historien. Alle kunne se på direkten og i reprise hvordan han beveget armene med vilje for å ta ballen. Etterpå hevdet han at det er lovlig å gjøre det for å beskytte ansiktet. Det må i tilfelle være hans pene ansikt da. Stakkars gutt.

Han fremstod som en skikkelig grinunge, langt bortenfor alle de fantasifulle bortforklaringene fotballspillere ofte kommer med. Sånn går det når man får stjernenykker. Steinar Nilsen, treneren var ikke stort bedre. Da er det hyggeligere med de litt mer nøkterne brannspillerne.


Ellers ligger Brann på andre plass på tabellen etter en heller dårlig vårsesong. Det ser bra ut.

Tanker i virvelen bortenfor et normalt liv

Jeg har verktøy for å overleve i hverdagen, men de er ikke meg. Jeg viser verden et ansikt, men det er ikke meg.

Det er bare enda en ham man tar på seg, et minimum av sivilisert oppførsel man bruker når ferdes i sivilisasjonen. Man burde ikke gjøre det, men man gjør det. Man blir opplært til å være hykler, til å oppføre seg hyklersk, og man gjør det, uansett hvor mye man stritter imot. Menneskenes ville side blir fortrengt, blir skjult.

Nå er jeg langt mindre sivilisert enn folk flest. Jeg har ikke deres enorme behov for å bli akseptert. Sant og si gir jeg bortimot fullstendig blaffen i hva folk flest mener om meg. Så jeg behøver strengt tatt ikke foreta disse små grepene... men jeg gjør det likevel, i hvert fall til en viss grad, uvilkårlig. Kanskje for å ikke øke risikoen for å havne i offentlig gapestokk (en virkelig en), jeg vet ikke.

Alle veggene ble reist rundt oss i et forsøk på å få oss til å glemme villskapen, men det lykkes ikke. Den er skjult, men ikke glemt. Slett ikke.

Denne bloggen kom til meg mens jeg stod i dusjen. Veldig passende.

Motoren med stor M

Mange lurer på hva som er motoren i næringslivet, hva som får det til å fungere, så å si, både her til lands og i utlandet. Det har blitt gjort store (og dyre) avhandlinger og undersøkelser på feltet, men få eller ingen konklusjoner har åpenbart seg.

Jeg har forklaringen med stor F, en som inkluderer og overgår alle andre dyre utredninger.

Det er kaffen. Kaffen får folk til å holde seg våkne og gir dem energi til å stå løpet hele dagen, dag etter dag, får dem til holde ut en drittkjedelig tilværelse uten å sovne. Nå er det de som påstår at de trives i jobben og at den er interessant og givende, men jeg kjøper ikke den. Noe må de jo si for å rettferdiggjøre ovenfor seg selv og andre at de kaster bort mesteparten av dagen, hver eneste dag, unntatt Helgen. Et unntak fra denne regelen er vel de som er så gjennomstresset at de ikke får sove, selv ikke om natten. For disse menneskene gjør Kaffen bare alt verre og de må vel dope seg ned istedenfor å dope seg opp. Noen gjør begge deler, avhengig av hvilke tidspunkt på dagen det er.

Jeg sverger til Kaffen. Og Frukt. Det gamle Sukker- og Koffeinrushet slår sjelden feil. Kaffen er svaret. Den gjør at næringslivet og de som slaver der holder det gående. Kanskje burde kaffe forbys? Jeg mener det. Da ville alle sovnet på jobben istedenfor å kjempe for å holde seg våken gjennom en vanvittig, tvers igjennom kjedelig dag.

En seng. En seng ville vært en kjempegod ide. Sengen burde vært obligatorisk på ethvert respektabelt kontor.

Jeg slo igjen

Hun dukket opp hos oss i dag med et blått øye, og en brennende stahet i blikket. Vi gjenkjente denne jenta. Hun hadde vært en fremmed for oss den siste tiden, men nå hadde hun helt klart funnet tilbake til seg selv. Etter et øyeblikks stillhet spurte vi forsiktig hva som hadde skjedd.

Han slo meg, svarte hun. Og jeg slo igjen. Jeg slo alt jeg kunne, og så samlet jeg sammen sakene mine og dro. Han lå fortsatt der og jamret seg som en baby da jeg stod i døren og tok en siste kikk på han.

En enorm lettelse fylte oss og vi fikk nesten tårer i øynene. Vi nikket og smilte og sakte men sikkert så smilte hun også. Det blir en skikkelig fest i kveld. Det betyr ikke noe at det er en ukedag eller noe. Vi vil komme sent på jobb alle mann og kvinner i morgen. Gleden er som en sang i oss. Jeg tror jeg aldri riktig har skjønt det uttrykket før i det øyeblikket.

Det er verdt en fest, en skikkelig vill og gal fest.

Ferie

Det har ikke blitt mye blogging i det siste. Faktisk så har det ikke blitt noe blogging i det siste, eller noe bruk av PC eller Internett overhodet, av gode grunner. Jeg tok ikke datamaskinen med på ferie, og skydde alt som smakte av Internettkafeer der nede.

Jeg har tilbrakt de siste fjorten dagene på Oia på Santorini i den Greske øyverden, og det var en fantastisk tur fra første til siste øyeblikk. Det er ikke min første tur til Santorini og vil så visst ikke bli min siste.

Varmen har allerede kommet skikkelig der nede, slik den har i hele middelhavsområdet. Det pleier å være noe over tjue på denne tiden av året, men nå kom det helt opp i førtifem midt på dagen. Det var fint på stranden, men altfor varmt ellers på dagen. Vi visste det er varmt der om sommeren. Derfor dro vi på denne tiden. Neste gang drar vi midt på vinteren, før den globale oppvarmingen tar helt knekken på den.

Men kveldene og nettene var fine. Det er en strand der nede som jeg aldri gidder å finne ut navnet på. Jeg kaller den Stranden Uten Navn. Folk samles der, rundt et stort bål, og spiller musikk og resiterer dikt og skuespill, ofte selvlagde. Stemningen er bare helt fantastisk. Lidenskapen fyller selve luften.

Vi holdt oss bevisst unna diskotekene og turistfellene, fordi vi som alltid søker det som annerledes, som er spesielt. Søkende mennesker kommer hit til dette stedet fra hele verden. De kommer for mystikken. Dette er ett av flere steder som kan ha gitt liv til myten om Atlantis. Et enormt vulkanutbrudd skapte en gang et enormt krater i området. Det foregår arkeologiske utgravninger flere steder på øyene, og det, sammen med alt annet her nede er med på å skape den unike stemningen.

Alt er veldig uformelt. Hvis du tror du har opplevd det uformelle før, uten å ha bodd her, så har du fortsatt en del til gode, det er sikkert. Alle mulige mennesker, rike og fattige kan komme sammen, folk fra alle mulige deler av samfunnet og politisk tilknytning, fra alle land. En «modell» som ganske så klart burde vært vurdert mange steder.

Det er mye nakenbading og mye nakenhet generelt sett, også på steder som ikke er tradisjonelle nudiststeder.

Vi bodde i ett av de klassiske leilighetene i de hvite terrassehusene for fem tusen til sammen. Det er ikke innlagt varmt vann på en god del av disse stedene. Vi hadde det ikke og hadde heller ikke bruk for det. Man ligger der og lytter om natten. Det er stille og man kan høre havet slå mot stranden, men man kan samtidig høre folk snakke sammen langt unna. Man hører alt…

Både stedet og mange av menneskene som søker til Santorini er unike. Det er en opplevelse man aldri glemmer og som blir værende innvendig for resten av livet. Og for hver gang man kommer hit blir den følelsen forsterket, og folk vender tilbake igjen og igjen og igjen.

Øyene er ikke så uberørt av den sedvanlige, kvalmende turisttrafikken som den en gang var, og alt har blitt mye dyrere, i hvert fall i sesongen (som vi da unngikk), men den gamle stemningen er fortsatt her. Den henger igjen. Reiseselskapene vet at folk kommer her for det spesielle, for det unike og at den typiske sydenturist aldri vil trives her. Og takk for det.

En ekstra positiv ting er at vi ikke traff på noen nordmenn der nede. Så i tillegg til de praktfulle damene og alt det andre positive så ble det ikke noe som engang luktet av syttende mai feiring. Vi unngikk all den nasjonalistiske idiotien, og jeg vil satse på å være utenlands på den hersens datoen neste år også.

Det er utvilsomt en vinne/vinne situasjon til å overgå alle vinne/vinne situasjoner.

Bryllup

Jeg leste tilfeldigvis på TV2s tekst-tv sider at to kjendiser hadde giftet seg. Be meg ikke om spesifikke detaljer. Mesteparten av det som stod der gikk meg hus forbi. Det bare svømte forbi øynene mine som den møkka det var.

Men en ting, ett lite faktum festet seg: Jeg kjente ikke et eneste av navnene der. Verken navnet på bruden, brudgommen eller en eneste en på den betydelige gjestelisten var kjent for meg. Jeg la merke til at programlederen av Lydverket på nrk ble sitert på at det hadde vært et riktig vakkert bryllup, men jeg husker ikke navnet hennes heller, (og programmet er for øvrig helt elendig).

Jeg satt der i noen sekunder og så plutselig brøt et bredt smil fram rundt munnen min. Det faktum at alle navnene og hvem disse menneskene var, var bortimot totalt ukjent for meg er definitivt grunn god nok til å juble. Jeg er sikkert på at alle som er svært så opptatt av slike uvesentligheter, av sosietetsstoff kan navnene på samtlige. Men jeg er helt grønn der og aldri har det å være helt blank i noe føltes så godt.

En liten detalj i den store sammenhengen, men gledelig, svært gledelig. Det er slike ting som dette som lyser opp i hverdagen.

Fikse

Denne dystre skjebnen ble en jente i gjengen til del for bare noen få uker siden.

Jeg liker ansiktsformen din, sa han.

Det var ikke akkurat det mest originale sjekketrikset i boken, men det fikk henne interessert. For oss skulle det ha vært det første varselsignalet. Hun burde ha blitt indignert, fordi han var klart nedlatende. Men hun ble likevel med han ut på dansegulvet.

Du kler ikke å ha håret ned i pannen, sa han en stund senere. Jeg jobber som frisør og kan ordne det, fikse deg opp.

Jeg liker håret mitt, parerte hun.

Vi trodde egentlig det var det, at hun hadde satt han ganske så ettertrykkelig på plass. Vi hørte ikke undertonen av usikkerhet i stemmen hennes. Selv ikke da vi så dem sammen igjen dagen etter ringte varselbjellene. Vi tenkte det selvsagte: Hun er voksen og kunne ta vare på seg selv. Da hun dukket med ny frisyre, med tilbakestrøket hår en uke senere lo vi litt, og trakk på skuldrene. Vi har hatt veldig lyst til å sparke oss bak på grunn av det, etter hvert som tiden gikk.

Han formet henne og fortsetter å forme henne, og hun ser på han med stjerner i blikket, og vi kan bare stå hjelpeløse å se på. Hun hører ikke på oss lenger, hører oss knapt overhodet, legger knapt merke til annet enn hans fløyelsstemme og dominerende legning.

Det er en helt klassisk situasjon egentlig. Hun forsvarer han og hugger løs på oss hver gang vi våger å engang antyde at han ikke er den helgenen han fremstår som i hennes øyne. Vi er redd for å si for mye, av frykt for å støte henne fra oss. Vi er redd for å si for lite. Vi er redd for alt mulig. Hun er forandret og det finnes ikke den minste tvil om at det er negativt. Utseendet er helt forandret, et bilde på hans oppfatning av perfeksjon, antar jeg. Selv om det er åpenbart at prosessen ikke er fullført ennå. Han gjør det nokså klart med stadige nålestikk.

Men de fysiske forandringene er selvfølgelig helt betydningsløse sammenlignet med de vi ser i oppførselen hennes. Blikket hennes flakker og hun ser på han hele tiden. Hun smiler i konstant frykt for å ikke «strekke til» og hun blir mer og mer hans for hver dag som går. Den selvsikre, livsglade jenta har blitt forvandlet til et nervøs, bortimot neglebitende vrak. Og han smiler.

Vi har lyst å ta han for oss, å fortelle han nøyaktig hva vi mener, og gjøre det overordentlig tydelig for han at han aldri bør komme nær henne igjen. I et primitivt samfunn ville vi garantert ha gjort det, men her er vi opplært til å holde igjen, til å tenke, holde igjen, istedenfor å handle. Hun virker så skjør, og vi er livredd for å gjøre det verre. Det han gjør er mishandling, like sikkert som om han hadde slått henne, men mye mer raffinert. Han bryter henne ned, knuser henne bit for bit, gjør henne til sin, til sitt leketøy. Vi så det ikke komme, men nå er det overordentlig tydelig, og vi lider, ikke like mye som henne, men det gjør vondt. Sivilisasjonen har ingen måter å takle dette på. Den setter opp en mur der ingen murer var eller burde være, og hindrer oss i å handle ifølge våre instinkter. Det har vært anledninger jeg har vært dette bevisst før også, men aldri så tydelig som nå. Jeg føler meg ganske enkelt så utrolig hjelpeløs.

Å bli gift

Det er ikke vanskelig å bli gift. Hvis man ønsker det eller tror man ønsker det, hvis man ønsker å oppfylle drømmen om «kjernefamilien», slik de fleste mennesker i dag tror de har så er det ikke noe problem i det hele tatt. Når propagandaen i dag forteller dem at dette er en av få beviser på lykke, så ønsker de fleste det.

Man kan gå aktivt inn for det. Noen få falske ord i ny og ne til den som for tiden er din partner og du får han eller henne i garnet lett nok. «A few kind words and a gun», for å sitere Al Capone. Man kan også sørge for å bli gravid eller sørge for at partneren blir gravid, men dette fungerer slett ikke alltid.

De fleste glir dog bare inn i det, uten noen bevisst tanke, fordi det er noe «alle gjør». Jeg har sett dette skje ganske så mange ganger etter hvert, både med kjente og ukjente. De tror de har funnet den fullkomne lykke eller lagt gullegget, komplettert livet sitt og oppdager ikke før noen måneder senere hvilken livsløgn de har latt seg lure av og da sitter de i garnet, enten på den ene eller andre måten. Da er det for sent for de fleste. De våger ikke å trekke seg ut, og de blir sittende i gjørmen i flere tiår framover, før de tilsutt blir så bitre at de slutter å bry seg om familien og vennekretsens fordømmelse, og endelig bryter ut. Da er de feite førtiåringer og har gått glipp av minst tjue år av livet. Og noen klarer det aldri, og kaster bort hele sitt voksne liv.

Ekteskapet eller monogami overhodet er stort sett religionens oppfinnelse, et forsøk på å temme seksualiteten og villskapen i mennesket, å institusjonalisere følelser og lidenskap, så og si. Det bør ikke forveksles med noen naturlige og ekte aktiviteter.

Enda en militærparade

Nå skal slaget ved Alvøen for nesten to hundre år siden minnes. Det er visse mennesker som benytter enhver anledning til å feire militarismen og dette er enda en anledning der det moderne menneskets evne til massemord skal feires. Neste år skal Bergens gater nok en gang gjenlyde av kanonsalver. Det blir til og med skrytt av at noen av de opprinnelige kulene fortsatt eksisterer.

Hvor sinnssyk går det an å bli? Svaret er: mer enn nokså sinnssyk. I en verden der lydene av våpensalver og kanondrønn aldri er fjerntfra vår oppmerksomhet er det faktisk de som vil ha mer av det. Og når de ikke finner det nær seg i sin nåtid tar de det fra fortiden og planlegger for fremtiden.

I større land er det store parader med atomraketter og fly. I et mindre land som vårt må ildsjelene være noe mer oppfinnsomme. Men tanken bak er den samme: En feiring av krigen, av menneskehetens vanvidd.

Jeg antar at jeg ikke bør bli overrasket. I en verden som opphøyer folk som blir rik av å forgifte kloden og livet der, så er det ikke rart at massemordere får helteglorie.

Trettiende april

For øvrig, når det gjelder den såkalte stille dagen i forbindelse med Virginia Tech massakren så er jeg enig med de som ikke som ikke vil være stille på den trettiende april, stille noen dager, av forskjellige grunner. Det der med ett minutts stillhet har aldri føltes annet enn idiotisk for meg. Det er så absolutt hykleri når man uttrykker sorg over bortgangen til vilt fremmede mennesker. Empati er viktig, viktigere enn noen gang i dagens verden, men ikke denne syke, oppblåste versjonen av det.

Dessuten er begravelser generelt sett til for de levende, ikke for de døde, tvert om sammenlignet med slik man liker å fremstille det i dag.

Slutten på et ødeleggende forhold

Min kamerats tidligere venninne ringte han enda en gang i går. Hun gjentok essensen i sine tidligere henvendelser om at hun savnet han og ønsket at de skulle flytte sammen igjen. Han gjentok sitt rungende nei til det, at han slett ikke hadde noe ønske om å vende tilbake til et ødeleggende forhold som engang lignet det de hadde hatt.

Da, omsider begynte hun å true, begynte hun å bli skikkelig ubehaglig, slik vi som stod rundt kameraten vår for så vidt hadde ventet. Vi hadde levd med henne i nesten like stor som han hadde og ble ikke overrasket. Hun sa at hun ville gå til politiet og beskylde han for voldtekt, at han skulle få svi for at han avviste henne. Venninnene hennes ville støtte henne, sa hun. Han skulle få svi.

Vår kamerat behold fatningen selv om det var vanskelig. Det var på det tidspunktet han spilte av hele samtalen han hadde tatt opp. Han opplyste om at han ville anmelde henne for trakassering hvis hun ikke lot han være i fred og håpet at dette var det siste han hørte fra henne.

Jenta hadde en gammeldags fasttelefon. Vi hørte tydelig klikket da hun la på og stillheten etterpå. Vi kikket på hverandre, på vår kamerats skjelvende skikkelse. Det var over. Vi håper inderlig at det er over.

Korps fra helvete

Våren er her og buekorpsene er her. Det er virkelig noe nasjonalistisk og militaristisk dritt. Gutter og jenter blir fra tidlig alder lært å marsjere, lært marsjens og lydighetens kode. Og det er ikke bare innflyttere som mener det. Mange innfødte bergensere mener også det, selv om de fleste ikke våger å innrømme det. Lokalpatriotisme strekker seg bare så langt, tross alt.

Den fordømte rytmen sitter i beina, i hodet, overalt. Militarismens forfedre valgte den med omhu. Man hører trommene overalt. Det er umulig å unngå dem. Og dette må vi høre på i minst en måned til. Ørepropper er veldig nyttig i disse dager.

Mira Craig danser naken i stuen min

Vel, nesten og så godt som. Hun svinger hoftene i dansen og det er masse naken hud der. Brystene faller nesten ut ganske så ofte, og hun stirrer på deg med de knallblå øynene sine, i full størrelse på min 42 tommers store tv-skjerm... og ler hele veien til banken, antar jeg.

Nå er jo Mira endel flinkere til å synge og har bedre melodier enn de fleste andre vakre syngedamer, men ville hun ha nådd så langt, så fort uten å ha utseendet til de grader med seg?

Absolutt ikke.

Det er en annen norsk dame som også har blitt verdenskjent nylig ved å ha brystpartiet i orden, en jeg ikke gidder å huske navnet på, men som ganske sikkert også danser naken på min 42 tommer store tv-skjerm.

For ordens skyld: Menn får også helt klart platekontrakt eller lansering på grunn av sitt utseende, sin "sex-appeal".

Generelt sett: Det blir bare mer og mer vanlig at mangel på kvaliteter teller mer enn kvaliteter i dagens verden.

Phil Collins i Genesis har ganske så riktig uttalt at de aldri ville ha fått platekontrakt i dag. De har simpelthen ikke utseendet med seg. Da de slo igjennom, gjorde de det i kraft av sin musikk, i en kort tidsperiode der kunstneriske kvaliteter og et reflektert verdensyn faktisk talte mer enn naken hud når det gjaldt å selge plater.

Jeg liker å se på Mira Craig, jeg, liker å ha henne i stuen, men det er helt andre lyster enn musikksmak som er grunnen til det.

POKER - World Poker Tour

Tv-sendingene fra sesong fem av verdens beste serie av pokerturneringer startet for ikke så lenge siden. Den første var fra Mirage Casino i Las Vegas og den andre fra Bicycle Casino i Los Angeles. Mange av finalebordene er pokerklassikere og i tillegg til at man ser fantastisk Poker så er sendingene utrolig dyktig lagt opp, og kommentatorene Mike Sexton og Vince Van Patten er bare så mye bedre enn bortimot alle andre. Spesielt slår de sine Europeiske kollegaer, spesielt de norske ned i støvlene.

De norske er gode spillere, men elendige kommentatorer. Sexton og Van Patten er begge deler. En uslåelig kombinasjon. Den nye Europeiske Poker Channel, og alle andre blir bare småtterier sammenlignet med dette.

Det mest slående ved de første turneringene denne sesongen er at to amatører vant begge, vant over en million dollar hver. Den ene vant til med inngangsbilletten til turneringen i en såkalt satellitt til bare fem hundre dollar. Inngangsbilletten er stort sett på titusen dollar, noe de fleste ikke har råd til og derfor spiller de fleste satellitter for å kvalifisere seg til hovedturneringene.

Poker har på bare få år utviklet seg til å bli en verdensomspennende farsott, et superspennende spill som gir hvem som helst muligheter til en uavhengig livsstil, hvis en er dyktig nok og har dagen. Og alle, absolutt alle har den sjansen på sikt. Og selv de som ikke når opp får en spennende ettermiddag og natt eller to med ujevne og jevne mellomrom, både live og/eller på nettet. Poker er et spill for alle.

Men i Norge blir pokerspillerne betraktet som pariaer, som utstøtte. De blir forfulgt og fengslet og bøtelagt bare fordi de spiller poker. Noen mennesker er bare helt borte vekk, og i Norge sitter disse i regjeringen og på stortinget og vedtar fullstendig urimelige lover. Forvaltningsorganet Lotteritilsynet, fylt opp med kvalmende kontrollfriker sørger for de latterligste og urimeligste reaksjoner. Blant annet har de sørget for at politiet har stormet spillsteder landet rundt, med hardhendte, veldig hardhendte metoder.

World Poker Tour er en begivenhet i den langtlevende og altomfattende begivenheten som Poker har blitt… bare ikke i molbolandet Norge.

Busstur (II)

En jente snakker med fire gutter på bussen. En sitter ved siden av henne i baksetet. De andre litt foran.

Jeg har store muskler til å være jente, insisterer hun. Kjenn på dem da. Vær så snill.

En av guttene klemmer til og jenta gir fra seg et smerteskrik.

Er det noe mål for en jente å ha muskler da? Spør en av guttene med et stort glis.

Men jeg har store muskler til å være jente, insisterer jenta. Kjenn igjen nå, fort, mens jeg fortsatt kan holde dem spent.

Jenta prater videre. Hun har en høy, men mørk, skjærende stemme. Så, plutselig hopper hun videre til neste tema:

Jeg skal få lagt inn silikon, erklærer hun.

Hun venter, men ingen av guttene kommenterer det og hun tar sats.

Silikon, sier hun. Størrelse 75. Ikke det at jeg har behov for det, siden jeg har store bryster fra før, men jeg har bare lyst til å gjøre det bare for å gjøre det.

DU har ikke store bryster, gliser en av guttene.

Det har jeg da? Stemmen blir enda mer skjærende og hun er nesten på gråten. Bare kjenn på dem og du vil se at det stemmer. Bare kjenn på dem da.

Jeg ser det godt nok herfra jeg, sier en av guttene.

Kjenn på dem, ber jenta. Vær så snill og kjenne på dem. Du skal få et kyss. Alle som kjenner på dem skal få et kyss.

Og så mumler hun noe og den utrolige samtalen går i stå. Man hører at folk flytter seg i setene, og at de tre andre guttene flytter seg bak til jenta. Hele bussen hører lyden av kyssene og de fornøyde sukkene hennes.

Like etter går hun av bussen, kortpustet og med en tydelig glød i kinnene, og alle de fire guttene følger henne ut.


Kjønnsrollemønsteret har garantert overlevd kvinnefrigjøringen.

Ting å gjøre i Bergen når man er død

«Treat them like shit, son. Treat them like shit, and they come running».

Man kan gå ut og danse hver kveld.
Man kan gå ut og drikke hver kveld.
Saft altså.
Man kan ta seg en tur i parken om kvelden.
Man kan sette et skudd.
Man kan til og med gå i parken om dagen.
Man kan lese avisene.
Et fryktelig gjøremål.
Men noen må jo lese avisene også.
Eller ikke.
Man kan være ordfører og kaffekonge.
Og ikke ane hva man gjør.
Man kan drikke kaffe.
Man kan gå på Brannkamper.
Jeg liker Brann.
Man kan hoppe i havet.
Jeg liker havet.
Jeg liker dets dype dyp og svarte vann.
Man kan gå på kino.
Man kan se alle møkkafilmene.
Man kan valse igjennom dem som møkk.
De gode filmene viser man ikke på Bergen Kino.
Unntatt når de ansatte der.
Har en dårlig dag på jobben.
Man kan jobbe.
Man kan sove seg igjennom halve dagen.
Man kan gå i skogen.
Skogen er ikke Bergen.
Man kan vandre under Månen.
Månen er ikke Bergen.
Månen er ikke noe.
Bare Månen.
Man kan leve i Bergen.
Selv om det er vanskelig.
Selv om det er bortimot umulig.
Jeg liker Bergen.
Men skulle gjerne vært den foruten.
Det er masse ting å gjøre i Bergen.
Når man er død.

Legg gjerne til din egen tekst her.

Hvorfor kjøper det norske folk osloaviser???

De har ingen relevans bortenfor Sinsen-krysset. Oslo er en kirkegård, der folk vandrer rundt og later som om de lever. Jeg vandret rundt der i to dager engang og prøvde å finne motiver å fotografere. Det jeg fant var det befestede Blitzhuset, som er et praktfullt skue, og noe på Vår Frelsers Gravlund. Ellers var det skralt.

Så hvorfor kjøper folk flest osloaviser? Hvorfor finner vi dem fra Svalbard i nord til Dronning Mauds land i sør? Fordi det er trendy, antar jeg, fordi de føler de må følge med på hva som skjer i Norges hovedstad. Vredens Gnag og Grå Dag Bladet er jo så dypsindige og etterrettelige, selv mer sådan enn etablert media generelt.

Grå Dag Bladet sine forsider er gjerne økonomiske råd, hvilken bil du skal kjøpe eller hvor mye boligen din er verdt, og så er det vinspalten da, som virkelig rocker. VG har gjerne med den siste bilulykken, det siste innvandrermordet eller den nyeste glamourpiken.

Nå utelot jeg med vilje Aftenposten her, fordi ingen leser Aftenposten, unntatt konservative gamle gubber og senile gamle damer eller de som ønsker at de var det.

Dette er ikke nyheter, selvsagt, men rent svada, og svada er hva det norske folk ønsker.

Hvorfor blogger folk for Vredens Gnag

Jeg trodde hele vitsen med blogging var å være et alternativ til den etablerte pressen, uansett politisk ståsted. Dette er en diskusjon som har pågått en stund, men for meg er saken helt klar: Det er en uting, bortimot prostitusjon i mine øyne. Det finnes utallige andre tilbydere og det er simpelthen ikke noe behov for å blogge på vg eller andre aviser sine sider.

Både avisene og andre media, blant annet nrk prøver å stjele, kapre bloggingen. De er pirater her og vi bør ikke gjøre det lett for dem. Men noen er bare tjukke i skallen, antar jeg.

Påsken

Høyremannen Rune Aale-Hanse foreslår å fjerne påsken og også alle de andre kristne helligdagene i Norge. Såvidt jeg skjønner så foreslår han IKKE å redusere antall fridager i arbeidslivet, i hvert fall ikke i denne sammenheng, slik de fleste høyrefolk og andre som støtter industrien i tykt og tynt gjerne gjør. Det gjør hans forslag til et utmerket forslag. Hvis man bor et stykke utenfor bykjernen fjernt fra en kiosk kreves det nitidig planlegging for å overleve en slik langhelg. Man må omtrent proviantere som for en større krise for å ha nok mat fra og med onsdag kveld til og med tirsdag morgen. Det er det samme ved juletider. Et fleksibelt system der hver enkelt til en viss grad kan velge selv hvilke dager vedkommende vil ta fri i løpet av et gitt år høres flott ut for meg.

Prinsipielt sett er det også viktig. Jeg er helt enig med Arnulf Øverland og andre som kaller kristendommen den tiende landeplage. Det bør ikke være noen som helst form for feiring av kristne helligdager og slett ikke noen form for offentlig feiring eller markering.

Busstur

På en buss sitter en guttegjeng og en jentegjeng. På hvert sitt utvalgte territorium utveksler de tanker, gullkorn om kjærligheten, livet og tilværelsen.

En gutt viser stolt fram sin nye mobiltelefon. Den har diverse avanserte funksjoner og er visstnok unik, er ettersigende noe helt nytt som aldri har vært på markedet før i dette øyeblikk.

En jente sitter der med fire plastposer foran seg og eksponerer med glødende kinn sine fire par med nye sko til sine venninner. Hun hadde egentlig bare tenkt å kjøpe to par, men alle fire parene var så fine, og hun fant det hjerterått å måtte velge mellom dem.

Praten går sin gang i begge gruppene, men det blir ikke egentlig sagt stort.

Tvert om. Jeg vil påstå at det i to gruppene ikke fremkom noe som engang ligner en dypsindig tanke på hele den timeslange turen. Det var en glimrende studie i likegyldighet, for de som måtte like det. Jeg tar denne bussen ofte, og lytter gjerne, i mangel av å ha noe å gjøre til de forskjellige samtalene rundt meg, og jeg drømmer meg vekk. Kjøpet av min nye bærbare pc kommer nærmere og nærmere. Når den er på plass på fanget mitt vil jeg ha noe å gjøre hver gang jeg sitter på bussen uten en fornuftig tanke i hodet.

La dem bli der

Av en eller annen utrolig merkelig grunn velger utallige mennesker å dra på fjellet i påsken. De oppsøker snø og kulde i ett ellers ganske så vårlig land, noe som er ganske så tullete bare det. I tillegg til dette må mange av dem reddes fra seg selv.

Det er det samme hvert år. En hel haug med fjols drar til fjells, og de må reddes ned igjen, eller de står værfast på en eller annen hytte til de kommer fremst i køen av de som har et skrikende behov for hjelp. Og så klager de attpå til over at redningsmannskapene ikke kommer fort nok. Er dette rasjonell oppførsel? Kan dette kalles fornuft i noen betydning av ordet? Nå hører jeg til de som mener at mennesker bør ta risker, at å la være å ta en risk er den største risken man kan ta, og at rasjonell oppførsel generelt sett er overvurdert, men å leke påsketurist i den norske fjellheimen er generelt sett bare tåpelig. I år, med det været man visste ville komme er det enda verre.

I år må enda flere enn vanlig gå på solstudio for å bevise at de har vært på fjellet i påsken, for, som et utested uttrykte det i en sleip annonse for noen år siden: Kom og vis hvor brun du har blitt. Jo da, det ligger veldig mye sosial prestisje i det å komme brun på jobben og på dansestedet etter påske.

Bør man bruke enorme resurser på å holde disse fjolsene i live? Mitt svar her er et klart nei. En gammel KLM-sketsj gjorde narr av fjellredningstjenesten og påsketuristene. Røde Kors hadde redusert bemanningen i fjellet kraftig. Mannen som ble intervjuet var den eneste igjen i Sør-Norge. Og så var det Kjell da, i Nord-Norge.

Slik burde det også ha vært. Bortsett fra at to i fjellredningstjenesten i påsken er egentlig to for mye.

Enda et ødeleggende forhold

En kamerat av meg kom seg endelig ut av et ødeleggende forhold i dag. Han forlot henne og/eller hun kastet han ut. Hva som er hva er sannelig ikke godt å si, og det betyr også mindre i den store sammenheng. Vi kom to timer senere og hentet hans ting, hans del av leiligheten. Det var en sann fryd å oppleve denne dagen, på mer enn en måte, spesielt etter å sett dramaet utfolde seg på mer eller mindre nært hold i seks samfulle måneder. Giften vi ble bombardert med av slangen han flyktet fra gjorde det bare bedre, faktisk.

Det var et typisk usunt forhold, spesielt for han. Fra dag en gjorde hun sitt beste for å «oppdra» han, slik jenter gjerne blir rådet til å gjøre i diverse, mer eller mindre feministiske skrifter. Hun gjorde sitt beste for å slipe av han de harde kantene, å temme hans ville side, å tappe, undertrykke hans frie vilje, å gjøre han til hennes vesen. Men heldigvis mislyktes hun totalt. Det blir ikke noe bryllup, slik hun veldig gjerne ønsket.

Nå må det sies at jeg også har opplevd at jenter har blitt forsøkt undertrykket og mentalt mishandlet av mannlige samboere og ektemenn. En kontrollerende personlighet er ikke kjønnsrelatert. Jeg har deltatt i lignende redningsaksjoner til støtte for mine kvinnelige venner. De som liker å undertrykke andre velger seg gjerne de som de tror de lett kan manipulere, men heldigvis er de stort sett dårlige menneskekjennere, så det går ikke alltid bra, sett fra deres synspunkt. Men Norge og verden er full av slike forhold.

Han kom seg vekk fra henne, og det han sa til oss noen timer senere er at han følte det som om han kunne puste for første gang på måneder, en beskrivelse som helt sikkert er nokså mild, sammenlignet med det helvete han gikk igjennom.

Veldreid ung dame på byen

Hun har store bryster og brede hofter, spenstige lår og et livfullt glimt i øyet. Brystene er ikke falske heller. De duver og danser noe aldeles for jævlig der de henger fritt under blusen. Hun har ikke solt seg på solstudio og har ikke vært på påskefjellet (før påske). Huden er naturlig og hun har brukt minimalt med sminke. Vi stirrer på henne som om vi ikke riktig kan tro våre egne øyne.

Hun ankommer ett av byens bedre dansesteder i syvtiden og i samme øyeblikk som hun trer over dørstokken har hun et halsende kobbel av pesende hunder etter seg (undertegnede inkludert).

Køen av de blant oss som ønsker å danse med henne (og sikle nedover skulderen hennes) er lang og voksende kvelden igjennom. Mens den er omtrent ikke-eksisterende når det gjelder jenta som kom sammen med henne.

Smellfine og tvers igjennom ordinære jenter er ofte sett i tospann offentlig. Spør ikke meg hvorfor. Det er en evig gåte. Kanskje fordi begge jentene ønsker å skinne i hverandres selskap.

Eller kanskje akkurat disse to rett og slett er gode venner, hva fan vet jeg?

Dansegulvet er fullt, spesielt hver gang vår venninne tar seg bryet med å svinge seg. Det er tett og fett i sanne betydninger av ordene. Hun smiler til oss alle. Det er i hvert fall det vi innbiller oss. Virkeligheten er nok en ganske annen. Man kan drukne i de øynene (og man gjør det). Når hun sitter ved bordet sitt, det lille tomannsbordet med sin venninne har hun sitt fulle hyre med å avvise køen av beilere, som ønsker å «danse» med henne.

Smilet begynner å falme i løpet av kvelden. Noen ganger, innimellom frykter de som følger henne med sultne øyne at det til og med kan slukne, og kald frykt griper oss alle, og noen av oss lar henne i fred - en stund.

Kvelden raser av gårde. Vi danser med henne i tur og orden. Vi er jegerne og hun er byttet. Det er gøy dette, å kjenne blodet bruse og hjertet hamre i brystet, å føle at forelskelsen legger seg som et obskurt slør over tankene. Noen danser med henne flere ganger, men hun lar aldri noen komme innpå seg - ikke en eneste gang. Kvelden raser av gårde. Jeg hører mørke og lyse pese og gryntelyder fra et avlukke på toalettet. Om det er på dame- eller herretoalettet vet jeg ikke sikkert. Slike fakta blir gjerne utflytende et stykke ut i en våt kveld. Det er en uidentifiserbar hannhund og venninnen til vår venninne. Det er i hvert fall den gjengse oppfatning. Det blir dog gjort opptil flere veddemål på grunn av en viss uenighet rundt dette tema.

Kvelden ender, slik kvelder gjerne gjør. Den vakre jenta med det slitte smilet drar hjem alene. Det gjør også bortimot samtlige av de andre tilstedværende, undertegnede inkludert.

Kjønnsrollemønsteret har definitivt overlevd kvinnefrigjøringen.