Ferie

Det har ikke blitt mye blogging i det siste. Faktisk så har det ikke blitt noe blogging i det siste, eller noe bruk av PC eller Internett overhodet, av gode grunner. Jeg tok ikke datamaskinen med på ferie, og skydde alt som smakte av Internettkafeer der nede.

Jeg har tilbrakt de siste fjorten dagene på Oia på Santorini i den Greske øyverden, og det var en fantastisk tur fra første til siste øyeblikk. Det er ikke min første tur til Santorini og vil så visst ikke bli min siste.

Varmen har allerede kommet skikkelig der nede, slik den har i hele middelhavsområdet. Det pleier å være noe over tjue på denne tiden av året, men nå kom det helt opp i førtifem midt på dagen. Det var fint på stranden, men altfor varmt ellers på dagen. Vi visste det er varmt der om sommeren. Derfor dro vi på denne tiden. Neste gang drar vi midt på vinteren, før den globale oppvarmingen tar helt knekken på den.

Men kveldene og nettene var fine. Det er en strand der nede som jeg aldri gidder å finne ut navnet på. Jeg kaller den Stranden Uten Navn. Folk samles der, rundt et stort bål, og spiller musikk og resiterer dikt og skuespill, ofte selvlagde. Stemningen er bare helt fantastisk. Lidenskapen fyller selve luften.

Vi holdt oss bevisst unna diskotekene og turistfellene, fordi vi som alltid søker det som annerledes, som er spesielt. Søkende mennesker kommer hit til dette stedet fra hele verden. De kommer for mystikken. Dette er ett av flere steder som kan ha gitt liv til myten om Atlantis. Et enormt vulkanutbrudd skapte en gang et enormt krater i området. Det foregår arkeologiske utgravninger flere steder på øyene, og det, sammen med alt annet her nede er med på å skape den unike stemningen.

Alt er veldig uformelt. Hvis du tror du har opplevd det uformelle før, uten å ha bodd her, så har du fortsatt en del til gode, det er sikkert. Alle mulige mennesker, rike og fattige kan komme sammen, folk fra alle mulige deler av samfunnet og politisk tilknytning, fra alle land. En «modell» som ganske så klart burde vært vurdert mange steder.

Det er mye nakenbading og mye nakenhet generelt sett, også på steder som ikke er tradisjonelle nudiststeder.

Vi bodde i ett av de klassiske leilighetene i de hvite terrassehusene for fem tusen til sammen. Det er ikke innlagt varmt vann på en god del av disse stedene. Vi hadde det ikke og hadde heller ikke bruk for det. Man ligger der og lytter om natten. Det er stille og man kan høre havet slå mot stranden, men man kan samtidig høre folk snakke sammen langt unna. Man hører alt…

Både stedet og mange av menneskene som søker til Santorini er unike. Det er en opplevelse man aldri glemmer og som blir værende innvendig for resten av livet. Og for hver gang man kommer hit blir den følelsen forsterket, og folk vender tilbake igjen og igjen og igjen.

Øyene er ikke så uberørt av den sedvanlige, kvalmende turisttrafikken som den en gang var, og alt har blitt mye dyrere, i hvert fall i sesongen (som vi da unngikk), men den gamle stemningen er fortsatt her. Den henger igjen. Reiseselskapene vet at folk kommer her for det spesielle, for det unike og at den typiske sydenturist aldri vil trives her. Og takk for det.

En ekstra positiv ting er at vi ikke traff på noen nordmenn der nede. Så i tillegg til de praktfulle damene og alt det andre positive så ble det ikke noe som engang luktet av syttende mai feiring. Vi unngikk all den nasjonalistiske idiotien, og jeg vil satse på å være utenlands på den hersens datoen neste år også.

Det er utvilsomt en vinne/vinne situasjon til å overgå alle vinne/vinne situasjoner.