Enda en militærparade

Nå skal slaget ved Alvøen for nesten to hundre år siden minnes. Det er visse mennesker som benytter enhver anledning til å feire militarismen og dette er enda en anledning der det moderne menneskets evne til massemord skal feires. Neste år skal Bergens gater nok en gang gjenlyde av kanonsalver. Det blir til og med skrytt av at noen av de opprinnelige kulene fortsatt eksisterer.

Hvor sinnssyk går det an å bli? Svaret er: mer enn nokså sinnssyk. I en verden der lydene av våpensalver og kanondrønn aldri er fjerntfra vår oppmerksomhet er det faktisk de som vil ha mer av det. Og når de ikke finner det nær seg i sin nåtid tar de det fra fortiden og planlegger for fremtiden.

I større land er det store parader med atomraketter og fly. I et mindre land som vårt må ildsjelene være noe mer oppfinnsomme. Men tanken bak er den samme: En feiring av krigen, av menneskehetens vanvidd.

Jeg antar at jeg ikke bør bli overrasket. I en verden som opphøyer folk som blir rik av å forgifte kloden og livet der, så er det ikke rart at massemordere får helteglorie.

Trettiende april

For øvrig, når det gjelder den såkalte stille dagen i forbindelse med Virginia Tech massakren så er jeg enig med de som ikke som ikke vil være stille på den trettiende april, stille noen dager, av forskjellige grunner. Det der med ett minutts stillhet har aldri føltes annet enn idiotisk for meg. Det er så absolutt hykleri når man uttrykker sorg over bortgangen til vilt fremmede mennesker. Empati er viktig, viktigere enn noen gang i dagens verden, men ikke denne syke, oppblåste versjonen av det.

Dessuten er begravelser generelt sett til for de levende, ikke for de døde, tvert om sammenlignet med slik man liker å fremstille det i dag.

Slutten på et ødeleggende forhold

Min kamerats tidligere venninne ringte han enda en gang i går. Hun gjentok essensen i sine tidligere henvendelser om at hun savnet han og ønsket at de skulle flytte sammen igjen. Han gjentok sitt rungende nei til det, at han slett ikke hadde noe ønske om å vende tilbake til et ødeleggende forhold som engang lignet det de hadde hatt.

Da, omsider begynte hun å true, begynte hun å bli skikkelig ubehaglig, slik vi som stod rundt kameraten vår for så vidt hadde ventet. Vi hadde levd med henne i nesten like stor som han hadde og ble ikke overrasket. Hun sa at hun ville gå til politiet og beskylde han for voldtekt, at han skulle få svi for at han avviste henne. Venninnene hennes ville støtte henne, sa hun. Han skulle få svi.

Vår kamerat behold fatningen selv om det var vanskelig. Det var på det tidspunktet han spilte av hele samtalen han hadde tatt opp. Han opplyste om at han ville anmelde henne for trakassering hvis hun ikke lot han være i fred og håpet at dette var det siste han hørte fra henne.

Jenta hadde en gammeldags fasttelefon. Vi hørte tydelig klikket da hun la på og stillheten etterpå. Vi kikket på hverandre, på vår kamerats skjelvende skikkelse. Det var over. Vi håper inderlig at det er over.

Korps fra helvete

Våren er her og buekorpsene er her. Det er virkelig noe nasjonalistisk og militaristisk dritt. Gutter og jenter blir fra tidlig alder lært å marsjere, lært marsjens og lydighetens kode. Og det er ikke bare innflyttere som mener det. Mange innfødte bergensere mener også det, selv om de fleste ikke våger å innrømme det. Lokalpatriotisme strekker seg bare så langt, tross alt.

Den fordømte rytmen sitter i beina, i hodet, overalt. Militarismens forfedre valgte den med omhu. Man hører trommene overalt. Det er umulig å unngå dem. Og dette må vi høre på i minst en måned til. Ørepropper er veldig nyttig i disse dager.

Mira Craig danser naken i stuen min

Vel, nesten og så godt som. Hun svinger hoftene i dansen og det er masse naken hud der. Brystene faller nesten ut ganske så ofte, og hun stirrer på deg med de knallblå øynene sine, i full størrelse på min 42 tommers store tv-skjerm... og ler hele veien til banken, antar jeg.

Nå er jo Mira endel flinkere til å synge og har bedre melodier enn de fleste andre vakre syngedamer, men ville hun ha nådd så langt, så fort uten å ha utseendet til de grader med seg?

Absolutt ikke.

Det er en annen norsk dame som også har blitt verdenskjent nylig ved å ha brystpartiet i orden, en jeg ikke gidder å huske navnet på, men som ganske sikkert også danser naken på min 42 tommer store tv-skjerm.

For ordens skyld: Menn får også helt klart platekontrakt eller lansering på grunn av sitt utseende, sin "sex-appeal".

Generelt sett: Det blir bare mer og mer vanlig at mangel på kvaliteter teller mer enn kvaliteter i dagens verden.

Phil Collins i Genesis har ganske så riktig uttalt at de aldri ville ha fått platekontrakt i dag. De har simpelthen ikke utseendet med seg. Da de slo igjennom, gjorde de det i kraft av sin musikk, i en kort tidsperiode der kunstneriske kvaliteter og et reflektert verdensyn faktisk talte mer enn naken hud når det gjaldt å selge plater.

Jeg liker å se på Mira Craig, jeg, liker å ha henne i stuen, men det er helt andre lyster enn musikksmak som er grunnen til det.

POKER - World Poker Tour

Tv-sendingene fra sesong fem av verdens beste serie av pokerturneringer startet for ikke så lenge siden. Den første var fra Mirage Casino i Las Vegas og den andre fra Bicycle Casino i Los Angeles. Mange av finalebordene er pokerklassikere og i tillegg til at man ser fantastisk Poker så er sendingene utrolig dyktig lagt opp, og kommentatorene Mike Sexton og Vince Van Patten er bare så mye bedre enn bortimot alle andre. Spesielt slår de sine Europeiske kollegaer, spesielt de norske ned i støvlene.

De norske er gode spillere, men elendige kommentatorer. Sexton og Van Patten er begge deler. En uslåelig kombinasjon. Den nye Europeiske Poker Channel, og alle andre blir bare småtterier sammenlignet med dette.

Det mest slående ved de første turneringene denne sesongen er at to amatører vant begge, vant over en million dollar hver. Den ene vant til med inngangsbilletten til turneringen i en såkalt satellitt til bare fem hundre dollar. Inngangsbilletten er stort sett på titusen dollar, noe de fleste ikke har råd til og derfor spiller de fleste satellitter for å kvalifisere seg til hovedturneringene.

Poker har på bare få år utviklet seg til å bli en verdensomspennende farsott, et superspennende spill som gir hvem som helst muligheter til en uavhengig livsstil, hvis en er dyktig nok og har dagen. Og alle, absolutt alle har den sjansen på sikt. Og selv de som ikke når opp får en spennende ettermiddag og natt eller to med ujevne og jevne mellomrom, både live og/eller på nettet. Poker er et spill for alle.

Men i Norge blir pokerspillerne betraktet som pariaer, som utstøtte. De blir forfulgt og fengslet og bøtelagt bare fordi de spiller poker. Noen mennesker er bare helt borte vekk, og i Norge sitter disse i regjeringen og på stortinget og vedtar fullstendig urimelige lover. Forvaltningsorganet Lotteritilsynet, fylt opp med kvalmende kontrollfriker sørger for de latterligste og urimeligste reaksjoner. Blant annet har de sørget for at politiet har stormet spillsteder landet rundt, med hardhendte, veldig hardhendte metoder.

World Poker Tour er en begivenhet i den langtlevende og altomfattende begivenheten som Poker har blitt… bare ikke i molbolandet Norge.

Busstur (II)

En jente snakker med fire gutter på bussen. En sitter ved siden av henne i baksetet. De andre litt foran.

Jeg har store muskler til å være jente, insisterer hun. Kjenn på dem da. Vær så snill.

En av guttene klemmer til og jenta gir fra seg et smerteskrik.

Er det noe mål for en jente å ha muskler da? Spør en av guttene med et stort glis.

Men jeg har store muskler til å være jente, insisterer jenta. Kjenn igjen nå, fort, mens jeg fortsatt kan holde dem spent.

Jenta prater videre. Hun har en høy, men mørk, skjærende stemme. Så, plutselig hopper hun videre til neste tema:

Jeg skal få lagt inn silikon, erklærer hun.

Hun venter, men ingen av guttene kommenterer det og hun tar sats.

Silikon, sier hun. Størrelse 75. Ikke det at jeg har behov for det, siden jeg har store bryster fra før, men jeg har bare lyst til å gjøre det bare for å gjøre det.

DU har ikke store bryster, gliser en av guttene.

Det har jeg da? Stemmen blir enda mer skjærende og hun er nesten på gråten. Bare kjenn på dem og du vil se at det stemmer. Bare kjenn på dem da.

Jeg ser det godt nok herfra jeg, sier en av guttene.

Kjenn på dem, ber jenta. Vær så snill og kjenne på dem. Du skal få et kyss. Alle som kjenner på dem skal få et kyss.

Og så mumler hun noe og den utrolige samtalen går i stå. Man hører at folk flytter seg i setene, og at de tre andre guttene flytter seg bak til jenta. Hele bussen hører lyden av kyssene og de fornøyde sukkene hennes.

Like etter går hun av bussen, kortpustet og med en tydelig glød i kinnene, og alle de fire guttene følger henne ut.


Kjønnsrollemønsteret har garantert overlevd kvinnefrigjøringen.

Ting å gjøre i Bergen når man er død

«Treat them like shit, son. Treat them like shit, and they come running».

Man kan gå ut og danse hver kveld.
Man kan gå ut og drikke hver kveld.
Saft altså.
Man kan ta seg en tur i parken om kvelden.
Man kan sette et skudd.
Man kan til og med gå i parken om dagen.
Man kan lese avisene.
Et fryktelig gjøremål.
Men noen må jo lese avisene også.
Eller ikke.
Man kan være ordfører og kaffekonge.
Og ikke ane hva man gjør.
Man kan drikke kaffe.
Man kan gå på Brannkamper.
Jeg liker Brann.
Man kan hoppe i havet.
Jeg liker havet.
Jeg liker dets dype dyp og svarte vann.
Man kan gå på kino.
Man kan se alle møkkafilmene.
Man kan valse igjennom dem som møkk.
De gode filmene viser man ikke på Bergen Kino.
Unntatt når de ansatte der.
Har en dårlig dag på jobben.
Man kan jobbe.
Man kan sove seg igjennom halve dagen.
Man kan gå i skogen.
Skogen er ikke Bergen.
Man kan vandre under Månen.
Månen er ikke Bergen.
Månen er ikke noe.
Bare Månen.
Man kan leve i Bergen.
Selv om det er vanskelig.
Selv om det er bortimot umulig.
Jeg liker Bergen.
Men skulle gjerne vært den foruten.
Det er masse ting å gjøre i Bergen.
Når man er død.

Legg gjerne til din egen tekst her.

Hvorfor kjøper det norske folk osloaviser???

De har ingen relevans bortenfor Sinsen-krysset. Oslo er en kirkegård, der folk vandrer rundt og later som om de lever. Jeg vandret rundt der i to dager engang og prøvde å finne motiver å fotografere. Det jeg fant var det befestede Blitzhuset, som er et praktfullt skue, og noe på Vår Frelsers Gravlund. Ellers var det skralt.

Så hvorfor kjøper folk flest osloaviser? Hvorfor finner vi dem fra Svalbard i nord til Dronning Mauds land i sør? Fordi det er trendy, antar jeg, fordi de føler de må følge med på hva som skjer i Norges hovedstad. Vredens Gnag og Grå Dag Bladet er jo så dypsindige og etterrettelige, selv mer sådan enn etablert media generelt.

Grå Dag Bladet sine forsider er gjerne økonomiske råd, hvilken bil du skal kjøpe eller hvor mye boligen din er verdt, og så er det vinspalten da, som virkelig rocker. VG har gjerne med den siste bilulykken, det siste innvandrermordet eller den nyeste glamourpiken.

Nå utelot jeg med vilje Aftenposten her, fordi ingen leser Aftenposten, unntatt konservative gamle gubber og senile gamle damer eller de som ønsker at de var det.

Dette er ikke nyheter, selvsagt, men rent svada, og svada er hva det norske folk ønsker.

Hvorfor blogger folk for Vredens Gnag

Jeg trodde hele vitsen med blogging var å være et alternativ til den etablerte pressen, uansett politisk ståsted. Dette er en diskusjon som har pågått en stund, men for meg er saken helt klar: Det er en uting, bortimot prostitusjon i mine øyne. Det finnes utallige andre tilbydere og det er simpelthen ikke noe behov for å blogge på vg eller andre aviser sine sider.

Både avisene og andre media, blant annet nrk prøver å stjele, kapre bloggingen. De er pirater her og vi bør ikke gjøre det lett for dem. Men noen er bare tjukke i skallen, antar jeg.

Påsken

Høyremannen Rune Aale-Hanse foreslår å fjerne påsken og også alle de andre kristne helligdagene i Norge. Såvidt jeg skjønner så foreslår han IKKE å redusere antall fridager i arbeidslivet, i hvert fall ikke i denne sammenheng, slik de fleste høyrefolk og andre som støtter industrien i tykt og tynt gjerne gjør. Det gjør hans forslag til et utmerket forslag. Hvis man bor et stykke utenfor bykjernen fjernt fra en kiosk kreves det nitidig planlegging for å overleve en slik langhelg. Man må omtrent proviantere som for en større krise for å ha nok mat fra og med onsdag kveld til og med tirsdag morgen. Det er det samme ved juletider. Et fleksibelt system der hver enkelt til en viss grad kan velge selv hvilke dager vedkommende vil ta fri i løpet av et gitt år høres flott ut for meg.

Prinsipielt sett er det også viktig. Jeg er helt enig med Arnulf Øverland og andre som kaller kristendommen den tiende landeplage. Det bør ikke være noen som helst form for feiring av kristne helligdager og slett ikke noen form for offentlig feiring eller markering.

Busstur

På en buss sitter en guttegjeng og en jentegjeng. På hvert sitt utvalgte territorium utveksler de tanker, gullkorn om kjærligheten, livet og tilværelsen.

En gutt viser stolt fram sin nye mobiltelefon. Den har diverse avanserte funksjoner og er visstnok unik, er ettersigende noe helt nytt som aldri har vært på markedet før i dette øyeblikk.

En jente sitter der med fire plastposer foran seg og eksponerer med glødende kinn sine fire par med nye sko til sine venninner. Hun hadde egentlig bare tenkt å kjøpe to par, men alle fire parene var så fine, og hun fant det hjerterått å måtte velge mellom dem.

Praten går sin gang i begge gruppene, men det blir ikke egentlig sagt stort.

Tvert om. Jeg vil påstå at det i to gruppene ikke fremkom noe som engang ligner en dypsindig tanke på hele den timeslange turen. Det var en glimrende studie i likegyldighet, for de som måtte like det. Jeg tar denne bussen ofte, og lytter gjerne, i mangel av å ha noe å gjøre til de forskjellige samtalene rundt meg, og jeg drømmer meg vekk. Kjøpet av min nye bærbare pc kommer nærmere og nærmere. Når den er på plass på fanget mitt vil jeg ha noe å gjøre hver gang jeg sitter på bussen uten en fornuftig tanke i hodet.

La dem bli der

Av en eller annen utrolig merkelig grunn velger utallige mennesker å dra på fjellet i påsken. De oppsøker snø og kulde i ett ellers ganske så vårlig land, noe som er ganske så tullete bare det. I tillegg til dette må mange av dem reddes fra seg selv.

Det er det samme hvert år. En hel haug med fjols drar til fjells, og de må reddes ned igjen, eller de står værfast på en eller annen hytte til de kommer fremst i køen av de som har et skrikende behov for hjelp. Og så klager de attpå til over at redningsmannskapene ikke kommer fort nok. Er dette rasjonell oppførsel? Kan dette kalles fornuft i noen betydning av ordet? Nå hører jeg til de som mener at mennesker bør ta risker, at å la være å ta en risk er den største risken man kan ta, og at rasjonell oppførsel generelt sett er overvurdert, men å leke påsketurist i den norske fjellheimen er generelt sett bare tåpelig. I år, med det været man visste ville komme er det enda verre.

I år må enda flere enn vanlig gå på solstudio for å bevise at de har vært på fjellet i påsken, for, som et utested uttrykte det i en sleip annonse for noen år siden: Kom og vis hvor brun du har blitt. Jo da, det ligger veldig mye sosial prestisje i det å komme brun på jobben og på dansestedet etter påske.

Bør man bruke enorme resurser på å holde disse fjolsene i live? Mitt svar her er et klart nei. En gammel KLM-sketsj gjorde narr av fjellredningstjenesten og påsketuristene. Røde Kors hadde redusert bemanningen i fjellet kraftig. Mannen som ble intervjuet var den eneste igjen i Sør-Norge. Og så var det Kjell da, i Nord-Norge.

Slik burde det også ha vært. Bortsett fra at to i fjellredningstjenesten i påsken er egentlig to for mye.

Enda et ødeleggende forhold

En kamerat av meg kom seg endelig ut av et ødeleggende forhold i dag. Han forlot henne og/eller hun kastet han ut. Hva som er hva er sannelig ikke godt å si, og det betyr også mindre i den store sammenheng. Vi kom to timer senere og hentet hans ting, hans del av leiligheten. Det var en sann fryd å oppleve denne dagen, på mer enn en måte, spesielt etter å sett dramaet utfolde seg på mer eller mindre nært hold i seks samfulle måneder. Giften vi ble bombardert med av slangen han flyktet fra gjorde det bare bedre, faktisk.

Det var et typisk usunt forhold, spesielt for han. Fra dag en gjorde hun sitt beste for å «oppdra» han, slik jenter gjerne blir rådet til å gjøre i diverse, mer eller mindre feministiske skrifter. Hun gjorde sitt beste for å slipe av han de harde kantene, å temme hans ville side, å tappe, undertrykke hans frie vilje, å gjøre han til hennes vesen. Men heldigvis mislyktes hun totalt. Det blir ikke noe bryllup, slik hun veldig gjerne ønsket.

Nå må det sies at jeg også har opplevd at jenter har blitt forsøkt undertrykket og mentalt mishandlet av mannlige samboere og ektemenn. En kontrollerende personlighet er ikke kjønnsrelatert. Jeg har deltatt i lignende redningsaksjoner til støtte for mine kvinnelige venner. De som liker å undertrykke andre velger seg gjerne de som de tror de lett kan manipulere, men heldigvis er de stort sett dårlige menneskekjennere, så det går ikke alltid bra, sett fra deres synspunkt. Men Norge og verden er full av slike forhold.

Han kom seg vekk fra henne, og det han sa til oss noen timer senere er at han følte det som om han kunne puste for første gang på måneder, en beskrivelse som helt sikkert er nokså mild, sammenlignet med det helvete han gikk igjennom.