mandag 28. mai 2007

Tanker i virvelen bortenfor et normalt liv

Jeg har verktøy for å overleve i hverdagen, men de er ikke meg. Jeg viser verden et ansikt, men det er ikke meg.

Det er bare enda en ham man tar på seg, et minimum av sivilisert oppførsel man bruker når ferdes i sivilisasjonen. Man burde ikke gjøre det, men man gjør det. Man blir opplært til å være hykler, til å oppføre seg hyklersk, og man gjør det, uansett hvor mye man stritter imot. Menneskenes ville side blir fortrengt, blir skjult.

Nå er jeg langt mindre sivilisert enn folk flest. Jeg har ikke deres enorme behov for å bli akseptert. Sant og si gir jeg bortimot fullstendig blaffen i hva folk flest mener om meg. Så jeg behøver strengt tatt ikke foreta disse små grepene... men jeg gjør det likevel, i hvert fall til en viss grad, uvilkårlig. Kanskje for å ikke øke risikoen for å havne i offentlig gapestokk (en virkelig en), jeg vet ikke.

Alle veggene ble reist rundt oss i et forsøk på å få oss til å glemme villskapen, men det lykkes ikke. Den er skjult, men ikke glemt. Slett ikke.

Denne bloggen kom til meg mens jeg stod i dusjen. Veldig passende.

søndag 27. mai 2007

Motoren med stor M

Mange lurer på hva som er motoren i næringslivet, hva som får det til å fungere, så å si, både her til lands og i utlandet. Det har blitt gjort store (og dyre) avhandlinger og undersøkelser på feltet, men få eller ingen konklusjoner har åpenbart seg.

Jeg har forklaringen med stor F, en som inkluderer og overgår alle andre dyre utredninger.

Det er kaffen. Kaffen får folk til å holde seg våkne og gir dem energi til å stå løpet hele dagen, dag etter dag, får dem til holde ut en drittkjedelig tilværelse uten å sovne. Nå er det de som påstår at de trives i jobben og at den er interessant og givende, men jeg kjøper ikke den. Noe må de jo si for å rettferdiggjøre ovenfor seg selv og andre at de kaster bort mesteparten av dagen, hver eneste dag, unntatt Helgen. Et unntak fra denne regelen er vel de som er så gjennomstresset at de ikke får sove, selv ikke om natten. For disse menneskene gjør Kaffen bare alt verre og de må vel dope seg ned istedenfor å dope seg opp. Noen gjør begge deler, avhengig av hvilke tidspunkt på dagen det er.

Jeg sverger til Kaffen. Og Frukt. Det gamle Sukker- og Koffeinrushet slår sjelden feil. Kaffen er svaret. Den gjør at næringslivet og de som slaver der holder det gående. Kanskje burde kaffe forbys? Jeg mener det. Da ville alle sovnet på jobben istedenfor å kjempe for å holde seg våken gjennom en vanvittig, tvers igjennom kjedelig dag.

En seng. En seng ville vært en kjempegod ide. Sengen burde vært obligatorisk på ethvert respektabelt kontor.

mandag 21. mai 2007

Jeg slo igjen

Hun dukket opp hos oss i dag med et blått øye, og en brennende stahet i blikket. Vi gjenkjente denne jenta. Hun hadde vært en fremmed for oss den siste tiden, men nå hadde hun helt klart funnet tilbake til seg selv. Etter et øyeblikks stillhet spurte vi forsiktig hva som hadde skjedd.

Han slo meg, svarte hun. Og jeg slo igjen. Jeg slo alt jeg kunne, og så samlet jeg sammen sakene mine og dro. Han lå fortsatt der og jamret seg som en baby da jeg stod i døren og tok en siste kikk på han.

En enorm lettelse fylte oss og vi fikk nesten tårer i øynene. Vi nikket og smilte og sakte men sikkert så smilte hun også. Det blir en skikkelig fest i kveld. Det betyr ikke noe at det er en ukedag eller noe. Vi vil komme sent på jobb alle mann og kvinner i morgen. Gleden er som en sang i oss. Jeg tror jeg aldri riktig har skjønt det uttrykket før i det øyeblikket.

Det er verdt en fest, en skikkelig vill og gal fest.

Ferie

Det har ikke blitt mye blogging i det siste. Faktisk så har det ikke blitt noe blogging i det siste, eller noe bruk av PC eller Internett overhodet, av gode grunner. Jeg tok ikke datamaskinen med på ferie, og skydde alt som smakte av Internettkafeer der nede.

Jeg har tilbrakt de siste fjorten dagene på Oia på Santorini i den Greske øyverden, og det var en fantastisk tur fra første til siste øyeblikk. Det er ikke min første tur til Santorini og vil så visst ikke bli min siste.

Varmen har allerede kommet skikkelig der nede, slik den har i hele middelhavsområdet. Det pleier å være noe over tjue på denne tiden av året, men nå kom det helt opp i førtifem midt på dagen. Det var fint på stranden, men altfor varmt ellers på dagen. Vi visste det er varmt der om sommeren. Derfor dro vi på denne tiden. Neste gang drar vi midt på vinteren, før den globale oppvarmingen tar helt knekken på den.

Men kveldene og nettene var fine. Det er en strand der nede som jeg aldri gidder å finne ut navnet på. Jeg kaller den Stranden Uten Navn. Folk samles der, rundt et stort bål, og spiller musikk og resiterer dikt og skuespill, ofte selvlagde. Stemningen er bare helt fantastisk. Lidenskapen fyller selve luften.

Vi holdt oss bevisst unna diskotekene og turistfellene, fordi vi som alltid søker det som annerledes, som er spesielt. Søkende mennesker kommer hit til dette stedet fra hele verden. De kommer for mystikken. Dette er ett av flere steder som kan ha gitt liv til myten om Atlantis. Et enormt vulkanutbrudd skapte en gang et enormt krater i området. Det foregår arkeologiske utgravninger flere steder på øyene, og det, sammen med alt annet her nede er med på å skape den unike stemningen.

Alt er veldig uformelt. Hvis du tror du har opplevd det uformelle før, uten å ha bodd her, så har du fortsatt en del til gode, det er sikkert. Alle mulige mennesker, rike og fattige kan komme sammen, folk fra alle mulige deler av samfunnet og politisk tilknytning, fra alle land. En «modell» som ganske så klart burde vært vurdert mange steder.

Det er mye nakenbading og mye nakenhet generelt sett, også på steder som ikke er tradisjonelle nudiststeder.

Vi bodde i ett av de klassiske leilighetene i de hvite terrassehusene for fem tusen til sammen. Det er ikke innlagt varmt vann på en god del av disse stedene. Vi hadde det ikke og hadde heller ikke bruk for det. Man ligger der og lytter om natten. Det er stille og man kan høre havet slå mot stranden, men man kan samtidig høre folk snakke sammen langt unna. Man hører alt…

Både stedet og mange av menneskene som søker til Santorini er unike. Det er en opplevelse man aldri glemmer og som blir værende innvendig for resten av livet. Og for hver gang man kommer hit blir den følelsen forsterket, og folk vender tilbake igjen og igjen og igjen.

Øyene er ikke så uberørt av den sedvanlige, kvalmende turisttrafikken som den en gang var, og alt har blitt mye dyrere, i hvert fall i sesongen (som vi da unngikk), men den gamle stemningen er fortsatt her. Den henger igjen. Reiseselskapene vet at folk kommer her for det spesielle, for det unike og at den typiske sydenturist aldri vil trives her. Og takk for det.

En ekstra positiv ting er at vi ikke traff på noen nordmenn der nede. Så i tillegg til de praktfulle damene og alt det andre positive så ble det ikke noe som engang luktet av syttende mai feiring. Vi unngikk all den nasjonalistiske idiotien, og jeg vil satse på å være utenlands på den hersens datoen neste år også.

Det er utvilsomt en vinne/vinne situasjon til å overgå alle vinne/vinne situasjoner.

Bryllup

Jeg leste tilfeldigvis på TV2s tekst-tv sider at to kjendiser hadde giftet seg. Be meg ikke om spesifikke detaljer. Mesteparten av det som stod der gikk meg hus forbi. Det bare svømte forbi øynene mine som den møkka det var.

Men en ting, ett lite faktum festet seg: Jeg kjente ikke et eneste av navnene der. Verken navnet på bruden, brudgommen eller en eneste en på den betydelige gjestelisten var kjent for meg. Jeg la merke til at programlederen av Lydverket på nrk ble sitert på at det hadde vært et riktig vakkert bryllup, men jeg husker ikke navnet hennes heller, (og programmet er for øvrig helt elendig).

Jeg satt der i noen sekunder og så plutselig brøt et bredt smil fram rundt munnen min. Det faktum at alle navnene og hvem disse menneskene var, var bortimot totalt ukjent for meg er definitivt grunn god nok til å juble. Jeg er sikkert på at alle som er svært så opptatt av slike uvesentligheter, av sosietetsstoff kan navnene på samtlige. Men jeg er helt grønn der og aldri har det å være helt blank i noe føltes så godt.

En liten detalj i den store sammenhengen, men gledelig, svært gledelig. Det er slike ting som dette som lyser opp i hverdagen.

fredag 4. mai 2007

Fikse

Denne dystre skjebnen ble en jente i gjengen til del for bare noen få uker siden.

Jeg liker ansiktsformen din, sa han.

Det var ikke akkurat det mest originale sjekketrikset i boken, men det fikk henne interessert. For oss skulle det ha vært det første varselsignalet. Hun burde ha blitt indignert, fordi han var klart nedlatende. Men hun ble likevel med han ut på dansegulvet.

Du kler ikke å ha håret ned i pannen, sa han en stund senere. Jeg jobber som frisør og kan ordne det, fikse deg opp.

Jeg liker håret mitt, parerte hun.

Vi trodde egentlig det var det, at hun hadde satt han ganske så ettertrykkelig på plass. Vi hørte ikke undertonen av usikkerhet i stemmen hennes. Selv ikke da vi så dem sammen igjen dagen etter ringte varselbjellene. Vi tenkte det selvsagte: Hun er voksen og kunne ta vare på seg selv. Da hun dukket med ny frisyre, med tilbakestrøket hår en uke senere lo vi litt, og trakk på skuldrene. Vi har hatt veldig lyst til å sparke oss bak på grunn av det, etter hvert som tiden gikk.

Han formet henne og fortsetter å forme henne, og hun ser på han med stjerner i blikket, og vi kan bare stå hjelpeløse å se på. Hun hører ikke på oss lenger, hører oss knapt overhodet, legger knapt merke til annet enn hans fløyelsstemme og dominerende legning.

Det er en helt klassisk situasjon egentlig. Hun forsvarer han og hugger løs på oss hver gang vi våger å engang antyde at han ikke er den helgenen han fremstår som i hennes øyne. Vi er redd for å si for mye, av frykt for å støte henne fra oss. Vi er redd for å si for lite. Vi er redd for alt mulig. Hun er forandret og det finnes ikke den minste tvil om at det er negativt. Utseendet er helt forandret, et bilde på hans oppfatning av perfeksjon, antar jeg. Selv om det er åpenbart at prosessen ikke er fullført ennå. Han gjør det nokså klart med stadige nålestikk.

Men de fysiske forandringene er selvfølgelig helt betydningsløse sammenlignet med de vi ser i oppførselen hennes. Blikket hennes flakker og hun ser på han hele tiden. Hun smiler i konstant frykt for å ikke «strekke til» og hun blir mer og mer hans for hver dag som går. Den selvsikre, livsglade jenta har blitt forvandlet til et nervøs, bortimot neglebitende vrak. Og han smiler.

Vi har lyst å ta han for oss, å fortelle han nøyaktig hva vi mener, og gjøre det overordentlig tydelig for han at han aldri bør komme nær henne igjen. I et primitivt samfunn ville vi garantert ha gjort det, men her er vi opplært til å holde igjen, til å tenke, holde igjen, istedenfor å handle. Hun virker så skjør, og vi er livredd for å gjøre det verre. Det han gjør er mishandling, like sikkert som om han hadde slått henne, men mye mer raffinert. Han bryter henne ned, knuser henne bit for bit, gjør henne til sin, til sitt leketøy. Vi så det ikke komme, men nå er det overordentlig tydelig, og vi lider, ikke like mye som henne, men det gjør vondt. Sivilisasjonen har ingen måter å takle dette på. Den setter opp en mur der ingen murer var eller burde være, og hindrer oss i å handle ifølge våre instinkter. Det har vært anledninger jeg har vært dette bevisst før også, men aldri så tydelig som nå. Jeg føler meg ganske enkelt så utrolig hjelpeløs.

torsdag 3. mai 2007

Å bli gift

Det er ikke vanskelig å bli gift. Hvis man ønsker det eller tror man ønsker det, hvis man ønsker å oppfylle drømmen om «kjernefamilien», slik de fleste mennesker i dag tror de har så er det ikke noe problem i det hele tatt. Når propagandaen i dag forteller dem at dette er en av få beviser på lykke, så ønsker de fleste det.

Man kan gå aktivt inn for det. Noen få falske ord i ny og ne til den som for tiden er din partner og du får han eller henne i garnet lett nok. «A few kind words and a gun», for å sitere Al Capone. Man kan også sørge for å bli gravid eller sørge for at partneren blir gravid, men dette fungerer slett ikke alltid.

De fleste glir dog bare inn i det, uten noen bevisst tanke, fordi det er noe «alle gjør». Jeg har sett dette skje ganske så mange ganger etter hvert, både med kjente og ukjente. De tror de har funnet den fullkomne lykke eller lagt gullegget, komplettert livet sitt og oppdager ikke før noen måneder senere hvilken livsløgn de har latt seg lure av og da sitter de i garnet, enten på den ene eller andre måten. Da er det for sent for de fleste. De våger ikke å trekke seg ut, og de blir sittende i gjørmen i flere tiår framover, før de tilsutt blir så bitre at de slutter å bry seg om familien og vennekretsens fordømmelse, og endelig bryter ut. Da er de feite førtiåringer og har gått glipp av minst tjue år av livet. Og noen klarer det aldri, og kaster bort hele sitt voksne liv.

Ekteskapet eller monogami overhodet er stort sett religionens oppfinnelse, et forsøk på å temme seksualiteten og villskapen i mennesket, å institusjonalisere følelser og lidenskap, så og si. Det bør ikke forveksles med noen naturlige og ekte aktiviteter.