Våken

Jeg har hatt en skikkelig langvarig influensa, med oppblåst skalle og tette kanaler nær sagt overalt og var borte fra jobben nesten en måned. Men til tross for min vedvarende ubehagelige tilstand opplevde jeg en form for våkenhet som gjerne blir vanskelig når man lever et ni til fire liv. Det ble slags ekstra ferie, til tross for det betydelige ubehaget. Etter tre dager på jobben føler jeg nå sterkt at jeg er i ferd med å sovne igjen. Uttrykket «lediggang er roten til alt ondt» er helt klart noe skikkelig sludder. Det er når man har god tid, til å tenke og leve, og generelt sett gjøre veldig mye det man lyster at man har det bra, at man kan leve livet. Dette har vært en selvfølge for meg ganske så lenge nå, men i samfunnet for øvrig virker det som om det er en dårlig skjult hemmelighet.

Jeg våknet fra en slags dyp søvn igjen, til tross for at jeg slet med høy feber og bankeskalle store deler av fraværsperioden. Men det tok fryktelig kort tid før jeg kom inn i rutinen igjen, på min nåværende ni til fire tilværelse. Det føles fælt. Til tross for at jeg er veldig bevisst på mekanismene som råder på dette området merker jeg at jeg glir hjelpeløst tilbake i en slags dvalelignende tilværelse.