Busstur (III)

En jente sitter på bussen og pusser opp ansiktet, tar i bruk sitt lille lommespeil på en svært så ekspertmessig måte, og holder samtidig også konversasjonen med venninnene i gang. Man kan trygt slå fast at hun dominerer samtalen.

- Brillene lager faktisk en fordypning i nesen min. Det er så stygt, så veldig stygt. Jeg lurer på om jeg skal gå over til kontaktlinser, jeg vurderer akkurat det sterkt for tiden, men er veldig usikker. Øynene har en tendens til å se merkelige ut, hvis dere skjønner hva jeg mener.

Venninnene nikker og nikker. En av dem åpner munnen for å si noe, men rekker det aldri, før muntrasjonsrådet setter i gang igjen.

- Hanne er veldig stygg, er hun ikke? Sier hun retorisk. – Det er fælt å si det, men hun er rett og slett stygg som juling. Det er helt ubegripelig at hun vil gå omkring i full offentlighet slik hun ser ut. Jeg skjønner det ikke, skjønner det rett og slett ikke.

De andre nikker og neier, og forsikrer høytidelig jenta som pusser opp fasaden at slik er det.

- Jeg mener, hvis jeg hadde vært henne ville jeg ganske så visst ha tatt en plastisk operasjon så fort som overhodet mulig, og hun vil ikke engang vurdere det.

Det er på dette tidspunkt jeg skrur av, at jeg rett og slett stenger ørene for utvendige lyder, og ikke tør tenke tanken på hvordan samtalen vil utvikle seg i de tre kvarterene som gjenstår av bussturen.