«Jeg har mange venner blant muslimene», sier hun blidt i en kommentar. «De ringer meg hele døgnet. Nå er det litt dårlig dekning der de befinner seg, men det betyr ikke stort. De forsøker likevel å ringe meg hele tiden. De kan være noe plagsomme, men jeg liker dem likevel».
Grenseløs har tagget meg. Han ønsker meg og alle andre til å si klart fra om Rasistpartiets hensikter og holdninger. Det slutter jeg meg helhjertet til. Andre kaller dem Fryktpartiet og Hatpartiet. Alle tre betegnelsene stemmer. Frykten er som kjent maktens og de maktsykes våpen. Innstill frykt og hat i en gitt befolkning og du kan flytte fjell.
Rasistpartiet er snedig, langt snedigere enn de mer klartalende rasistene i mer åpenbart ekstreme miljøer. Nynazistene og deres like er ikke farlige, ikke nå lenger, ikke i forhold til de som preker en uttynnet versjon av deres budskap. Som en tyv om natten sniker de seg inn i folks tanker og holdninger, og folk lar seg forføre, selv mange som ville ha sett på det som utenkelig for ti år siden.
Virkeligheten er nokså klar her. Vi ser fryktens politikk i full utfoldelse. Fryktens politikk er ekstremt nyttig når det gjelder å skaffe seg økt oppslutning, og når det gjelder å sørge for at folk lar være å tenke.
I alt for mange år har vi latt dem slippe unna med det.
Rasistpartiet er ikke imot innvandring. Det er helt ok hvis folk kommer fra de skandinaviske landene og andre land som de mener er «verdige». Mørkhudete og «fremmedkulturelle» derimot er noe helt annet. De formerer seg som rotter og vil overta Norge om ikke så lenge, hvis vi ikke foretar sterke og djerve grep.
Jeg tagger Vanskelige Viljar, Mihoe, Hildring, Tiqui og Indregard
«Nå kan vi ikke si at vi ikke har blitt advart», sa en svensk tv-journalist som laget en film om den voksende nynazismen på nittitallet. Det stemmer: vi har blitt advart utallige ganger, men det ser ikke ut som om så veldig mange av oss ser viktigheten av det, og at vi trenger mange flere advarsler før vi skjønner alvoret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar